Debatt

Null og tull

De siste ukene har vi hatt to poesidebatter. Kryss i taket, det er ikke ofte det skjer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den ene handler om «nulling». Når Kulturrådet velger å ikke kjøpe inn en bok til landets biblioteker, sier man at boka blir «nullet». På sakprosafeltet er dette hovedregelen siden pengepotten å kjøpe inn for er nokså liten. Når et betydelig skjønnlitterært navn blir nullet, vekker det oppsikt hvert år. I fjor ble for eksempel Hans Olav Lahlums krim nullet, men det gjaldt også sju diktsamlinger. Klassekmpen har satt fokus på disse, men siden Kulturrådet og dets utvalg ikke begrunner nullinger, stopper slike debatter.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland fornyet innkjøpsordningen i statsbudsjettet, en erkjennelse av at heller ikke høyresiden ser noen bedre måte å ivareta spredningen av norsk språk og litteratur på. Det er opp til aktørene i bokverdenen selv å gjøre utvalget. Derfor består det litterære rådet av forfattere, kritikere, folk fra universitetene og bibliokarer. Man blir vurdert av «sine egne» og til slutt dømt av dem.

Å bli nullet er knallhardt og kan virke vilkårlig og urettferdig og utløse en rekke følelser, men det finnes neppe noen bedre måte å gjøre dette på. Debattene som følger etter nulledebatter, pleier å handle om det utgis for mange bøker i Norge. Heller ikke de gir annet svar enn at forlagene fortsetter å utgi det de vurderer som vesentlig litteratur.

Dikteren Endre Ruset har startet sin private vendetta på Facebook mot antologier. «Forlagene spyr ut dårlig redigerte antologier over en lav sko der et sjokkerende stort antall av de samme dikterne og de samme diktene opptrer igjen og igjen. Istedet for å satse på nye poeter, nye forfatterskap, casher heller forlagene inn på antologiene og tjener fett på det. Det er billige prosjekt med minimale krav til redaktørene. Hverken poetene eller leserne tjener på det i lengden. Det er gavebøker», skriver han.

Antologien har alltid vært en bordplante i norsk fauna. Bokklubbene var noen råtasser til å lage antologier som ble spredt rundt i titusenvis av norske hjem. Så gikk bokklubbene ned for telling og det ble stille i et langt tiår før antologien fikk sin oppblomstring med bestselgeren Ren Poesi, et prosjekt som startet på instagram og ble bok. Jeg redigerte opppfølgeren Ren Snø for Cappelen, men også NRK og andre forlag har utgitt disse blandingene av nytt og gammelt. Noen er gode, noen er svake, men felles for dem er at de når et mye større – og kanskje annet – publikum enn en enkelt diktsamling.

Endre Ruset har rett i at det bør være større fokus på originalsamlingene til en lyriker, men vis meg den artisten som takker nei til et «best of»-album med betydelige salgstall.

Da ønskedikt-spaltene forsvant fra både NRK og Aftenposten, var det ikke slutten. Tvert om, det var en ny start med ny teknologi – og innhold delt av andre aktører: Vanlige brukere av sosiale medier. Kulturdoldisene som valgte klassikere var parkert. Her kom det nye. Nå oversvømmes sosiale medier av visdomsord og forsøk på dikt. Noen gode, noen temmelig svake. Temmelig mange dikt er avfotografert gratis fra bøker og massespredt.

Samtidig har vi knapt hatt så mange opplesninger i det offfentlige rom. Ikke bare festivalene og kafeene, men også bibliotekene. Denne uka var jeg på Det Norske Teatret for å høre en diktsamling bli lest i sin helhet. Teateret har holdt på med Lunsj&Lyrikk i foajeen i 31 år, men nå var det scene 3. Skuespillerne Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg Raustøl leste diktsamlingen «Sigd» av Ruth Lillegraven. Minimalt «spill», bare teksten, uttrykk og små sceniske virkemidler gjorde susen. Forfatteren selv var svært fornøyd. Slike arrangementer er gull verd og kan lett bli videosnutter på en hjemmeside og en motvekt til all «stjelingen» av poesi som foregår utenfor forfatterens kontroll i sosiale medier – og uten betaling.

Det er i formidlingen poesiens muligheter ligger. Da legger jeg til grunn at en ny regjering innsetter en bedre boklov enn sist og at den stiller krav til også bokhandlerne om å ta inn og formidle «vanskelig» litteratur. Det trenger ikke være så vanskelig som norske bokhandlere tror.

Mer fra: Debatt