Donald Trumps valgseier kan innvarsle de mest grunnleggende endringene i internasjonal politikk siden Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd i 1989–1990. Den gang ble en verdensorden basert på rivaliseringen mellom to supermakter erstattet av én dominerende supermakt, USA, så lenge det varte, inntil Irakkrigen begynte i 2003. Trump drev sin valgkamp blant annet på at USA ikke lenger skal opptre som verdenspoliti og ikke har en interesse av å intervenere i andre land for å skifte ut regimer. Ifølge Trump har USA derimot en interesse av en forståelse og et nært samarbeid med Russland. At Trump ble valgt kan antyde at USA ikke lenger har ressurser eller vilje til å dominere planeten, et syn som store deler av befolkningen og makteliten synes å innta.
Selv om mye er uklart, Trumps egne uttalelser er selvmotsigende og persongalleriet omkring ham ikke er samstemt, kan noen viktige trekk spores. Valget av Trump innebærer en økonomisk og politisk isolasjonisme. Trump og mange av hans støttespillere synes å prioritere USAs økonomiske og handelspolitiske interesser fremfor militære og sikkerhetspolitiske interesser. Oppgaven er å skaffe arbeidsplasser og å redusere handelsunderskuddet. Virkemidlene er å senke skattene for næringslivet sammen med store offentlige investeringer i infrastruktur. Ut fra dette perspektiv har Trump en interesse av å senke militærutgiftene for å dempe budsjettunderskuddet. Han har nylig uttalt seg kritisk til kostnadene ved jageflyprogrammet F-35.
På den internasjonale arena er virkemidlene først og fremst handelspolitiske. Lavere skatter for næringslivet sammen med store offentlige anlegg vil kunne tiltrekke utenlandsk kapital, styrke dollarkursen og svekke konkurranseevnen overfor resten av verden, og dermed både sysselsettingen og handelsbalansen. Presidenten har imidlertid høve til å pålegge en generell importtoll på inntil femten prosent for inntil 150 dager ad gangen, begrunnet med nasjonal sikkerhet, makroøkonomisk balanse e.l. Dessuten kan særskilte tiltak treffes mot utvalgte land og bransjer. Lovforslag er under forberedelse.
Siktemålet for videre tiltak kan være land med et stort handelsoverskudd i forhold til USA, særlig Kina og Tyskland. Begrunnelser kan finnes etter behov. Overfor Kina kan påskuddet være en manipulering av valutakursen, overfor tysk bilindustri forfalskning av utslippsdata. Mange muligheter finnes.
Ut fra dette perspektiv kan mange av Trumps tilsynelatende snodige utspill fortone seg som rasjonelle. Russland utgjør ingen økonomisk utfordring for USA, men byr på store muligheter for amerikansk næringsliv. Derfor er det viktig å sikre et nært bilateralt forhold, blant annet for å komme Europa og Kina i forkjøpet. Trumps utspill har som forventet fått et umiddelbart og positivt svar fra president Putin. Derfor er utsiktene en avtale om Ukraina i løpet av 2017, der Krim forblir russisk og sanksjonene faller.
Tyskland med overskudd av kapital utgjør derimot en stor økonomisk utfordring for USA. EU har vært en jevnbyrdig handelspolitisk forhandlingspartner, men svekkes ved Storbritannias uttreden. I begynnelsen kunne euro kanskje fremstå som en mulig rival til dollaren, men mislykket finanspolitikk under tysk ledelse gjør at fellesvalutaen i dag vakler, hvilket er i USAs interesse.
Kina fortoner seg som den største utfordringen, med et stort eksportoverskudd og store fordringer utenlands. Overfor Kina er det på tale med en høy straffetoll, til ulempe for selskaper med inntjening i landet og børsnotering på Wall Street. Trumps flørting med Taiwan kan forstås i samband med frykten for Kina.
Prioriteringen av handelspolitikk har føringer for utenrikspolitikken. Trump og støttespillerne anser neppe Russland som en militær trussel, hverken mot seg selv eller Europa. Tvert imot kan Russland være en nyttig medspiller i Midtøsten. På denne bakgrunn kan NATO fortone seg som passé, en overlevning fra tidligere tiders kalde krig. Under den kalde krigen hadde USA interesse av et sterkt EU som et bolverk mot Sovjetunionen. I dagens situasjon kan USA derimot ha interesse av at Europa er handelspolitisk og pengepolitisk splittet.
Satt på spissen kan det nye verdensbildet bli preget av at USA styrker sin stilling med Russland som nær partner. Europa, en potensiell rival, er av mindre betydning, og splittes opp. Forsøk på å isolere Kina vil neppe lykkes og landet vil kunne befeste sin stilling i Asia og Afrika. Som juniorpartner til USA vil Russland igjen kunne innta sin plass i det internasjonale gode selskap.
For Norge vil følgene kunne bli at forutsetningene for utenrikspolitikk og handelspolitikk endres betydelig, også i våre nærområder. Det er ingen grunn til å ligge etter USA i normaliseringen av handelen med Russland. En eventuell importtoll i USA vil kunne senke prisen på olje i verdensmarkedet, men vil kanskje kunne bli midlertidig motvirket av en høyere dollarkurs. Det er liten grunn til å anta at regjeringen Trump vil anse seg bundet til å iverksette tiltak i samband med Parisavtalen COP 21, hvilket gjør den enda mer tannløs. En forståelse mellom USA og Russland har stor betydning for Norge, stort sett til det gode, men med en risiko for at de to finner hverandre i en tolking av Svalbardtraktaten på tvers av norske interesser.