Debatt

Krisen i Polen

Natt til lørdag 17. desember utspilte den mest alvorlige krisen i historien til det polske parlamentariske system siden murens fall seg.

16. DESEMBER 2016: Opposisjonen i Sejmen har okkupert talerstolen i protest mot utestengelsen av parlamentsmedlemmet Michal Szczerba. FOTO: SLAWOMIR KAMINSKI/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Parlamentsmedlemmet Michal Szczerba fra opposisjonen ble av Sejmens marskalk Kuchcinski utestengt fra parlamentssalen, noe som førte til at opposisjonen «okkuperte» talerstolen. Stortingsmarskalken besluttet å flytte Stortingets stemmegivning til en annen sal, hvor avstemningen ble avholdt, og telt for hånd. Opposisjonen ble hindret adkomst til hallen hvor parlamentet stemte, og det var ikke mulig å kontrollere om stemmegivningen foregikk på en lovlig måte da også media ble nektet adgang til salen. Det er ikke med slikt et normalt demokratisk land fungerer.

Det hele begynte med nye begrensinger som «Rett og rettferdighets»-partiet, eller «PiS», ønsket å innføre for å begrense medias adgang til parlamentet, til at hvert mediehus bare kan stille med to fast akkrediterte journalister gjennom hele året. De ønsker også å hindre media tilgang til selve stortingssalen. Det viser den arroganse og selvtillit som den nåværende regjeringen har. De føler at de kan tillate seg det meste.

Stemmegivning over budsjettet utenfor stortingssalen fredag 16. desember, hvor opposisjonens rundt 300 forslag til endringer ble stemt over i noen få stemmerunder, er en hån for velgerne i Polen. Et demokrati kan ikke fungere slik at regjeringspartiet, som tilfeldigvis har et flertall i parlamentet, kan gjøre akkurat hva de vil. De må bl.a. annet forholde seg til et lovverk, i dette tilfellet grunnloven, som mange i opposisjonen mener regjeringen brøt under den uortodokse avstemningen i parlamentet 16. desember.

Nylig var jeg i Wroclaw, der jeg møtte Aleksander Gleichgewicht og andre aktivister i «Solidaritet Norge-Polen», – en norsk organisasjon som støttet den polske Solidaritets-bevegelsen økonomisk på 80-tallet og jobbet for å spre informasjon om det som foregikk i Polen da Polen var bak jernteppet. De organiserte smugling av trykkeri-maskiner for trykking av undergrunnsaviser i Polen. De støttet de frie media på en tid da det ikke fantes frie media i Polen. Norge var sammen med Frankrike det land som støttet fagforeningen Solidaritet mest. De gjorde det ikke for at PiS nå skal ta fra polakker den friheten og det demokratiet Polen fikk i 1989.

Fordi oppmøtet ved valget var lavt, og det at sperregrensen holdt alle partier fra venstresiden utenfor parlamentet, har PiS i dag alene flertall (med bare 18 % av de stemmeberettige stemmene) og PiS har rukket å gjennomføre et blitzangrep på det polske demokratiet. De har, blant mye annet, svekket uavhengigheten til konstitusjonsdomstolen og skapt en langvarig konstitusjonell krise. Dette har ført til at når flertallet i parlamentet nå forserer uortodokse avsteminger, er det ingen rettsinstans som kan sette ned foten. Et demokrati er basert på maktfordelingsprinsippet. Makten skal være fordelt til flere, for å unngå flertallets diktatur. Som vi tidligere har lært av historien, kan til og med et flertall ta feil.

I den stadig mer polariserte politiske situasjonen i Polen, er det viktig å ikke glemme at PiS tross alt har vunnet valget demokratisk, og at de også har gjennomført flere ting som finner stor støtte, som heving av minstelønnen, senkning av pensjonsalderen til 65 år for menn og 60 (!) år for kvinner; og at de har hevet barnebidraget til 500 zloty (fra det andre barnet), noe som faktisk er høyere enn barnebidraget i Norge. Mange av disse reformene blir finansiert gjennom at Polen tar opp statslån. Presidenten og statsministeren var også nylig til stede i en gudstjeneste der Jesus ble erklært som Polens konge... En blanding av sterk støtte til den katolske kirken som står svært sterkt i Polen, og en styrking av hjelp til de som er vanskeligst stilte, fører til at partiet ikke taper støtte på meningsmålingene. Den fantastiske veksten Polen har opplevd siden landet gikk inn i EU i 2004 har kommet alle til gode, men den har også ført til økte forskjeller mellom de rikeste og den lavere middelklassen. Mange polakker, i landsbyene og ikke bare der, ønsker en større likhet, en mer rettferdig fordeling. En slik likhet som vi er kjent med i sosialdemokratiske Skandinavia. Jeg tror det første skrittet til å vinne neste valg for opposisjonen i Polen er å forstå dette.

Nå som konstitusjonsdomstolen er blitt paralysert er det eneste som kan stoppe Jaroslaw Kaczynski og partiet hans PiS, mot flere brudd på grunnloven, at borgere av Polen viser sin motstand i demonstrasjoner og også at utenlandske støttespillere åpenlyst viser motstand mot åpenbare brudd på den polske grunnloven. Her har også Norge et ansvar. Ingen i Polen ønsker et nytt Majdan, men svært mange er motstandere av et autoritært styre à la Victor Orban, eller en tilbakevending til en slags «ettpartistyre» i Warszawa.

PiS må gjerne få styre Polen i 4 år, det er deres demokratiske rett. Men fortellingen til Kaczynski om at det er regjeringspartiet som motsetter seg en eller annen ytre eller indre fiende, er nå tydelig blitt en forvrengning av virkeligheten. Det er regjeringspartiet som mobiliserer politiet til å slå ned på sine egne borgere, som de gjorde natt til 17. desember. PiS har ikke et konstitusjonelt flertall i parlamentet til å endre grunnloven, de har ingen rett til å undergrave konstitusjonsdomstolen, media eller å nekte opposisjonen opplagte demokratiske rettigheter sikret av grunnloven. Den samme grunnloven som skal trygge rettighetene til PiS og deres velgere, om de kommer i opposisjon etter neste valg. Det eneste positive som skjedde natt til 17. desember, er at den polske opposisjonen sto samlet i sin fordømmelse av regjeringspartiet. Forhåpentligvis kan det styrke dem i deres kamp om å vinne det neste (forhåpentligvis frie) valget i Polen.

Mer fra: Debatt