For tida handler klimaspørsmålet om regjeringens overlevelse. Et seigt og tilsynelatende uendelig drama pågår. Erna Solbergs politiske liv ligger i potten. På hver sin flanke slåss samarbeidspartiene for det de tror aller mest på i denne verden: Henholdsvis litt dyrere eller enda litt dyrere bensin og diesel.
Man kunne bli forledet til å tro at det er dette klimaspørsmålet handler om. Men klimaspørsmålet handler egentlig om jordas overlevelse. Det seige og uendelige dramaet som pågår er et spill der alles liv ligger i potten. Problemet er ikke at vi ikke tror på det. Problemet er at altfor få slåss.
Det er ikke spesielt rart. Høstens spill om statsbudsjettet er det siste eksempelet i en lang og trist rekke. Den eksistensielle klimatrusselen er pakket inn i et uforståelig språk, et abstrakt virkemiddelapparat og et komplisert virvar av forkortelser. CCS, COP, kvotepliktig sektor, ikke-kvotepliktig sektor, CMD, 2030-mål, 2020-mål, EU-boble, NAMAS, ppm. Og så videre.
Alle disse forkortelsene og det de representerer er viktig. Vi hadde ikke hatt en snøballs sjans i helvete (eller en nordpols sjans på jorda, om du vil) til å løse klimaproblemene om vi ikke hadde hatt ekspertise og skarpe hoder innen klimaforskning, politikkutvikling og klimadiplomati. Men hvordan i herrens navn skal norske politikere klare å vinne forståelse, respekt og engasjement for klimapolitikken når de sier at dette er «vår tids største utfordring» den ene dagen – og så setter seg ned for å forhandle i flere uker (er vi oppe i åtte, nå?) om 15 og 35 øres økning i drivstoffprisen den neste? Hvorfor skal noen som helst tro på dem neste gang de legger ansiktene i alvorlige folder, renser strupen, ser dypt inn i kamera og snakker om jordklodens skjebnestund?
Zerokonferansen, som ble arrangert denne uka, kan, på sitt mest ekstatiske, framstå som et vekkelsesmøte. Organisasjonen Zero og dens leder, Marius Holm, er på evig jakt på nye og smarte framskritt og blir like begeistret hver gang ny teknologi som kan sikre en grønn framtid dukker opp. Under åpningen torsdag var det nesten sjokkerende å se den enorme kontrasten mellom Holms engasjerte åpningsforedrag – eller skal vi si svoveltale? – og de ganske søvndyssende og passive innleggene til Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg. Spesielt når vi kjenner til bakteppet: Regjeringens fastkjørte og minimalistiske klimaproblemer i budsjettforhandlingene.
Etter at Donald Trump ble valgt til president, er det trygt å regne med at det internasjonale klimaarbeidet må klare seg uten USA som pådriver. Det er usikkert om Trump i det hele tatt tror på menneskeskapte klimaendringer. Han sier han har et åpent sinn og at vindmøller dreper «alle fuglene». Han kommer ikke til anstrenge seg. Da må noen andre gjøre det.
Trumps klassiske klimaskepsis er velkjent og grundig tilbakevist. Det er selvsagt ekstremt destruktivt at den skal styre USAs politikk de neste fire årene. Men en annen form for klimaskepsis bør få vel så mye oppmerksomhet her i Norge. Nærmere bestemt det Marius Holm kalte «klimafornektelse 2.0» på Zerokonferansen: «Troen på at profitten i olje og gass vil vedvare, også i en verden forpliktet til å bremse klimaendringene». Konklusjonen er ganske enkel: Det finnes ingen framtid for olje- og gassindustrien. Dette er olje- og gassindustrien selvsagt uenig i. Men den tar altså feil. Vi kan velge å tro på den, og fortsette som før. Da vil ikke bare fossilindustrien, men norske arbeidsplasser, norsk økonomi og norsk industri være uten framtid.
Hittil har norsk klimapolitikk handlet om å videreføre satsingen på olje og gass her hjemme, og kjøpe kvoter og regnskog ute. Argumentet har vært at det er billigst og mest effektivt. Det spiller jo ingen rolle for klimaet om kuttene finner sted i Kabelvåg eller i Kinshasa. Vi må gjøre det der vi får mest for pengene. Hvorfor skal vi ha masochisme som rettesnor for politikken og legge ned norske arbeidsplasser bare fordi det ser moralsk flott ut?
Connie Hedegaard, tidligere EU- kommissær for klima, som har sittet i regjeringens utvalg for grønn konkurransekraft sammen med Idar Kreutzer, sa det omtrent slik på Zerokonferansen: Norge kan godt fortsette med å lete etter den siste oljen og bruke pengene våre til grønne investeringer i andre land. Men når oljeeventyret da er slutt, vil vi altså ha brukt vår rikdom til å bygge opp framtidens industri i utlandet, mens vi har klamret oss til fortidens industri her hjemme. Vi fortsetter med faksmaskiner, telexer og telefoner med dreieskive så lenge som mulig, og betaler heller for at industrien i andre land skal være framtidsrettede og lage den neste generasjonen smarttelefoner, VR-briller og trådløs kommunikasjon.
Ja ja. På den annen side øker vi ikke bensinprisen med mer enn noen få øre literen.