Det er noe kjernesunt med norsk fotballdebatt. Når resultatene uteblir på toppen, dras linjene direkte til grasrota og den virkelige fotballen i Norge. Den som utspiller seg i eimen fra vaffelbua, det duftende symbolet på dugnadsånden i norsk idrett.
Men også dugnadsfolket ønsker at Norge skal ha et fyrtårn av et landslag, ledet av en person som har stor faglig tillit. Men han skal ikke koste for mye. Og da er store deler av både norske og internasjonale kandidater diskvalifisert.
I Belgia sitter Trond Sollied, het kandidat til jobben for noen år siden. Men han har større sluttpakker enn hva Norges Fotballforbund noengang kan tilby som årslønn. I Ungarn er Henning Berg godt i gang med enda en spennende trenerjobb. Han fikk 18 millioner for å slutte i Blackburn. Og kan NFF betale 10 eller 20 millioner for å frigi Ståle Solbakken fra FC København? Svaret er nei. Bob Bradley? Nyansett trener i Premier League, dermed er han på et lønnsnivå på en annen planet.
Vaffelkortet er fascinerende å dra, men det må brukes med fornuft. Man kan ha flere resonnementer parallellt. Hadde fadesen mot Ungarn i omspillet i fjor vært unngått, hadde Norge vært i EM, 100 millioner ville regnet på NFF, Per-Mathias Høgmos årslønn ikke vært tema, og det store støtteapparatet ville hatt stempel som profesjonelt. Slik er fotballens mekanismer.
Russland ansatte Fabio Cappello som landslagssjef og ga ham 95 millioner i årslønn. Det ble sportslig fiasko. Etterfølgeren var klubbtreneren i CSKA Moskva, Leonid Slutskij. Han tok jobben gratis. Det ble også fiasko.
Norge deler nå 84.-plassen på FIFA-rankingen med Færøyene, men er bak Kapp Verde, St. Kitts og Nevis. Hva koster landslagssjefene her?