Det er bred politisk enighet om at arbeid er en forutsetning for god integrering, og det er et uttalt mål at alle borgere skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet. Likevel viser statistikken at minoritetskvinner sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet og at de er overrepresentert i lavtlønnede yrker. De jobber også oftere deltid og har midlertidige ansettelser. Dette er faktorer som hindrer minoritetskvinner i å oppnå økonomisk selvstendighet, og i å delta i samfunnet på lik linje som majoritetsnordmenn.
I regjeringens stortingsmelding «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk» understrekes det at høy grad av yrkesdeltakelse er en forutsetning for den norske velferdsmodellen, mens målrettet kvalifisering og tidlig tilrettelegging trekkes frem som avgjørende for å sikre sysselsetting og dekke framtidens behov for arbeidskraft. Til tross for disse politiske målsettingene har arbeidsledigheten blant innvandrere økt jevnlig i de siste årene, og mye peker mot ekskludering og diskriminering som noen av de viktigste årsakene.
MiRA-Senteret jobber daglig med kvinner som svært gjerne ønsker fast arbeid, og som jobber hardt for å overkomme de ulike barrierene som hindrer deres inntreden på arbeidsmarkedet. Et eksempel er Humera, som da hun kom til Norge på 70-tallet så at mannen bodde i en liten og mørk leilighet, og ønsket å bidra. «Det var trange kår og han hadde ikke råd til å kjøpe en stor leilighet. Jeg fortalte derfor mannen min at jeg ønsket å hjelpe til økonomisk, og ønsket å jobbe. Han var bare glad for å dele økonomisk ansvar med meg. Jeg begynte å lære norsk. Å lære språket var den største utfordringen. Dagen jeg ble ferdig på norskkurs fikk jeg jobb med en gang. Selv om det var en vaskejobb, trivdes jeg veldig. Jeg var glad for at jeg fikk jobb så raskt».
Mange kvinner som kom til Norge på 70- og 80-tallet forteller at det på den tiden var få bedrifter som krevde fagbrev for ansettelse i service- og rengjøringsyrker, og at det ikke var fullt så vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet som det er i dag. I løpet av de siste årene har arbeidslivet endret seg mot mer mekanisering og spesialisering, og antallet teknologiske yrker har økt. Kvinner som ikke har høyere utdanning eller fagkompetanse faller dermed lettere utfor. Blant minoritetskvinner som har høyere utdanning, forteller mange at de likevel opplever å søke på jobb etter jobb, uten å bli innkalt til intervju.
Ronaq kom i likhet med Humera til Norge på slutten av 70-tallet gjennom familiegjenforening. Etter å ha skilt seg fra en voldelig ektemann ble hun enslig mor til tre små barn, uten språk eller kunnskap om det norske samfunnet. «Jeg var heldig som ble plassert i mødrehjem og fikk god kontakt med norske hjelpere på Hjemmet. De ga meg informasjon om hvordan jeg kunne søke jobb. Jeg var jo selv også veldig sosial, og spurte alle om de visste om noen ledige jobber. Jeg hadde ikke mye utdanning og kunne heller ikke snakket mye norsk. Den eneste jobben jeg kunne få var i rengjøringsbransjen. Og det fikk jeg ganske raskt. Jeg jobbet nesten femten år med forskjellige typer rengjøringsarbeid inntil helsen min ble dårlig og jeg ikke kunne jobbe mer».
Både Humera og Ronaq er eksempler på førstegenerasjons minoritetskvinner som fastlåses i deltidsstillinger og lavlønnede yrker. Arbeidet som disse kvinnene gjør blir ofte usynliggjort og oversett i samfunnet, og lønnen er ikke tilstrekkelig til å kunne forsørge en familie alene. Til tross for fulltidsjobb, kunne Humera og Ronaq aldri bli selvforsørgede fordi lønnen var for lav. Siden ingen av kvinnene var fast ansatt fikk de heller ikke gode pensjonspoeng, og er dermed avhengig av økonomisk støtte fra NAV. Jobber i rengjøringsbransjen er også ofte fysisk tunge, og vi har sett mange utvikle ulike slitasjeskader som gjør at de er nødt til å søke sosialhjelp.
Verken Humera eller Ronaq hadde mye kunnskap om sine rettigheter som arbeidstakere, og mangelen på familienettverk skapte ytterligere vanskeligheter. Humera forteller at hun begynte på jobben klokka 06.00 om morgen, uten tilgang til barnehager som var åpne på denne tiden. «Jeg valgte å ta barna med på jobb, eller så var de hjemme hos faren sin som jobbet skiftarbeid. Da jeg hadde med meg barna på jobb, var en av nabovenninnene mine med for å passe på dem. På den tiden var situasjonen litt annerledes enn i dag. Den gangen hadde man ikke så mye fokus på at alle innvandrerbarn skulle i barnehage».
I en ny studie fra Statistisk sentralbyrå, «Selvforsørging etter botid blant ikke-nordiske innvandrere», har forskere Tom Kornstad, Terje Skjerpen og Kjetil Telle sett på inntektene til innvandrere i perioden fra 2000 til 2014. Studien bekrefter at kvinner med minoritetsbakgrunn har lavere inntekt enn gjennomsnittsbefolkningen, og finner at hele 30 prosent av disse kvinnene «har ubetydelige inntekter selv etter å ha vært i Norge i 14 år», hvilket er en vesentlig høyere andel enn hos kvinner uten innvandrerbakgrunn. Nederst på lønnsstatistikken er kvinner som har kommet til landet som flyktninger, eller som gjenforent med en ektefelle som har flyktningebakgrunn. Disse funnene skaper et tydelig bilde av den virkeligheten mange minoritetskvinner lever i, hvor de mangler mulighet til økonomisk uavhengighet og deltakelse i samfunnslivet på lik linje med andre norske borgere. I så måte mener vi at integrering- og likestillingspolitikken har sviktet kvinner med innvandrerbakgrunn.
Faktorer som overrepresentasjon i lavtlønnede yrker, høy grad av deltidsarbeid og midlertidige ansettelser er med på å gjøre at kvinner blir økonomisk avhengig av enten ektefellen eller velferdssystemet, til tross for at mange har jobbet fulltid i flere år. En lønn å leve av for alle bør derfor være et viktig mål for integreringsarbeidet. Patriarkalske strukturer hindrer kjønnslikestilling, men for kvinner med minoritetsbakgrunn er også etnisk diskriminering et avgjørende hinder for å oppnå like rettigheter i samfunnet. Alle som er opptatt av integrering har et stort ansvar for å utfordre strukturell ekskludering slik at alle minoritetskvinners rettigheter tas vare på og inkluderes i likestillingsarbeidet.