Først nominerte partiene i USA to kandidater folk flest mislikte. Deretter fulgte en øvelse i skittkasting hvor politikken kom i bakgrunnen. Mange var derfor henvist til å stemme på den minst ufordragelige eller sitte hjemme. Nesten halvparten gjorde det siste. Donald Trump fikk ikke stemmene til stort mer enn 25 prosent av befolkningen, og blant dem var det mange som var uenige med ham, men som stemte etter oppskriften «min fiendes fiende er min venn». Hovedfienden var etablissementet, symbolisert ved Washington DC.
Leserne kjenner det økonomiske og sosiale bakteppet for det som skjedde. Globaliseringen har vært ledet av eliter for eliter. Lavt utdannede arbeidere har ikke hatt lønnsøkning på flere tiår, mange må ha to jobber for å få endene til å møtes og har ikke noe sosialt sikkerhetsnett å falle tilbake på hvis jobben og helsa svikter – mens eliten velter seg uhemmet i penger.
De rike og mektige ter seg, som det heter. Illustrasjonene er magesterke og endeløse. Et eksempel: Laureate International Universities – en profittbasert internasjonal undervisningskjede – skaffet seg en ærespresident som fikk 17,6 millioner dollar for å låne bort navnet sitt. Han het Bill Clinton, og utenriksminister Hillary Clinton hjalp til å etablere kontakten. Et annet: Da Obamacare ble drøftet la også republikanerne fram en del forslag, som på sitt mest ekspansive dekket 3 av de 30–40 millionene som var uten helseforsikring. Budskapet var entydig: dette gir vi blanke i, for ikke er de organisert og ikke stemmer de heller.
I vår del av verden konkurrerer de politiske partiene om å finne de beste løsningene når en folkegruppe blir hengende etter. I USA har de rike og mektige latt grådigheten løpe løpsk og trodd det er risikofritt. I vår kultur heter det at et samfunns kvalitet kan måles på måten det behandler sine svakeste på. USA faller loddrett igjennom på det kriteriet.
Ved en skjebnens ironi sto en rik populist fram og frontet hatet mot etablissementet. Bernie Sanders gjorde det samme hos demokratene. Presset av ham pusset Hillary litt på sin sosiale profil, men forble kroneksemplet på det forhatte etablissementet. Sammenlignet med tidligere republikanske presidentkandidater var det ikke Donald som vant: Først og fremst var det Hillary som tapte.
Vi må finne nye ord og uttrykk for et slikt politisk system, for noe fungerende demokrati er det ikke. Amerikanske ledere og deres forblindede støttespillere bør slutte å oppfordre andre til å bli som dem, for etter dette sitter gapestokken løst. USAs allierte øver kritikk, mens Moskva og Beijing ikke greier å skjule sin skadefryd. Maken til gavepakke. Irans statlige televisjon, som kontrolleres av de konservative, viste alle tre presidentdebattene på direkten og boltret seg i plirende kommentarer. Fra før hadde de vist TV-serien House of Cards (kalt «House of Straw» i Iran; kortspill er forbudt), som i all sin kynisme var realistisk nok til å vekke stor interesse rundt om i verden.
Trumps omgang med sannheten var mildt sagt løsaktig, men han trykket på knapper som skapte positive vibrasjoner og et entusiastisk publikum, og da er det ikke så farlig med faktagrunnlaget. Det er populistens styrke og akilleshæl. Fordelen er at han antakelig kjenner seg like fri i politikkutformingen som i sin omgang med sannheten. Straffen kommer med hverdagen, og den kommer fort.
Men noen indikasjoner har han gitt. I utenrikspolitikken er det åpning for samarbeid med Russland. Mens Clinton ville fortsette sanksjonene og øke støtten til regjeringen i Ukraina, våpenhjelp inkludert, vil Trump gjøre forretninger med russerne. Atomnedrustning kan komme på tale. Her har republikanerne historien på sin side. Det er blitt større kutt i arsenalene under republikanske enn under demokratiske administrasjoner. Clinton tok til orde for en flyforbudssone i Syria: Forhåpentlig avstår Trump fra tiltak som kan føre til militær konfrontasjon med russerne. Clinton ville bryte med Obamas linje i Midtøsten og øke det amerikanske militære nærværet igjen. Hun var Riyadhs favoritt og lovte å se på Iran-avtalen med kritiske øyne. Om den avtalen har Trump sagt det meste – det siste at det kan bli vanskelig å trekke seg fra den. På vei ut kan Obama også gjøre mer for å rotfeste den.
Handelsavtalene med Europa og Asia legges til side og kanskje kommer det proteksjonistiske tiltak overfor Kina, men den kinesiske motmakten begrenser handlingsrommet.
Den store nedsiden gjelder miljø og klima. Trump sier han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Parisavtalen vil han kanskje respektere når det kommer til stykket, men mange av Trumps kjernevelgere jobber i forurensende industrier, og jobb for dem blir viktigere enn vern om miljøet.
Oppsummert: Bryter ikke mye av det ovennevnte med hva nordmenn flest har ment å vite om den forferdelige Trump? Skjellsordene har stått i kø. Men nå har Trump vunnet, og da vil bildet bli nyansert og korrigert. Og våre ledere vil synes det er like gildt som før å komme til Det hvite hus – og å møte Donald Trump.
