Onsdag opplevde USA det mest dramatiske protestvalget noen gang. Den omfattende velgerprotesten gjorde den råeste høyrepopulisten i amerikansk historie til landets president. Statsvitere og historikere vil i årevis forske på spørsmålet om hvordan det kunne skje. I Europa sprer frykten seg for at det også kan komme velgeropprør her. Et beslektet fenomen fant sted i Storbritannia i sommer med Brexit. Men kan noe lignende skje i Norge?
Vi har heldigvis ikke presidentvalg. Det er også betryggende at vi har et flerpartisystem og ikke et topartisystem som i USA og Storbritannia. Norske partier har vært flinke til å luke ut åpenbart uegnede kandidater til kommunestyrer og Stortinget.
Men også vi har opplevd protestvalg som har født nye partier og fått fram en rå høyrepopulist av typen Donald Trump. Sist gang det skjedde var ved stortingsvalget i 1973. Det kom som en total overraskelse på politikere, medier og alle analytikere at «galningen» Anders Lange ble innvalgt på Stortinget. Hans sammensurium av et parti fikk 5 prosent og fire mann på Tinget.
Mens det amerikanske protestvalget ble utløst av en blanding av arbeidsledighet, økonomisk ulikhet, rasemotsetninger, innvandringsfiendtlighet, kvinnefiendtlighet og dyp mistro til den politiske eliten i Washington, ble vårt protestvalg i 1973 utløst av folkeavstemningen om EF året før. Ja-sidens to store partier – Ap og Høyre – ble hardt straffet av en protestbevegelse som strakte seg fra ytre venstre til ytre høyre. Det nystiftede Sosialistisk Valgforbund (SV) fikk 11,2 prosent og 16 representanter på Stortinget.
Men det mest oppsiktsvekkende var at høyrepopulisten Anders Lange inntok Stortinget. Langes populisme døde ikke ut med Lange som gikk bort året etter. Arven ble ført videre av Carl I. Hagen som ledet Frp med tidvis stor velgersuksess i 30 år. På det meste hadde det populistiske høyrepartiet en oppslutning på 30 prosent på meningsmålingene og det lå en stund an til å bli Norges største parti.
Anders Lange og Carl I. Hagen var prototyper på en høyrepopulist med Donald Trumps karaktertrekk. De utropte seg selv til talerør for folket. Som Trump gjorde de et poeng av at de ikke var politikere. De skapte som Trump motsetningsforhold mellom «folk flest» og partiene, regjeringen og spesielt mediene. Hagen og hans parti spilte kynisk på folks fremmedfrykt og skepsis til innvandrere.
Statsviterne har kalt protestvalget i 1973 for det første politiske jordskjelvet her i landet etter krigen.
Carl I. Hagen gjenkjenner i dag mye av Donald Trump i seg selv. I et intervju med Dagens Næringsliv sier han at han har den samme evnen som Trump til å plukke opp de velgergruppene som førte Donald Trump til Det hvite hus. De samme understrømningene i det amerikanske folket finnes også i Norge. Derfor er det etter Hagens mening grobunn for nye partier og aktører hvis ikke de etablerte partier klarer å fange opp det som rører seg blant folk.
Hagen har et poeng. Partienes hovedoppgave er å kanalisere konflikter og ulike interesser inn i kommunestyrer og Stortinget. Ulike befolkningsgrupper har sine partier. Arbeiderne har sitt hovedparti i Ap. Arbeidsgiverne har Høyre. Småindustrien har Venstre. Kristenfolket har KrF. Bøndene har Sp. Venstreradikalerne i byene har SV og miljøfolkene har Miljøpartiet. De mest misfornøyde har fortsatt Frp.
Partier må kunne omstille seg og lage ny politikk for nye tider. Men de må aldri glemme hvem de representerer. Hvis for eksempel Ap ikke forstår hva som rører seg blant arbeidsfolk og blant dem som sitter nederst ved bordet, får partiet store problemer. Da vil grunnlaget bli lagt for protestbevegelser og populister.