Kronikken er skrevet i samarbeid med Tine Gade, forsker i NUPI
Kampen for å kaste IS ut av Mosul er nå for alvor i gang, og fra slagmarken meldes det om stor fremgang. Alle vi snakker med her i Erbil tror det bare er et spørsmål om tid før IS vil bli nødt til å gi opp i Mosul. Spørsmålet er hva som kommer etterpå. Vil koalisjonen som består av den irakiske hæren, sjiamilitiser, sunnimilitser, kurdiske Peshmergatropper, amerikanske rådgivere og 600-800 tyrkiske soldater klare å vinne både krigen og freden? Dette er mer usikkert da denne koalisjonen har lite annet som binder den sammen enn at de ulike partene av forskjellige årsaker ser seg tjent med å få fjernet IS fra Mosul så snart som mulig. Både for Ankara, Baghdad og Washington er dette langt på vei av innenrikspolitiske hensyn.
I hvilken grad har de ulike aktørene i koalisjonen tenkt gjennom hvordan et Mosul uten IS skal se ut, og har eksterne parter som Norge som bidrar til å trene den kurdiske Peshmerga tenkt gjennom denne problemstillingen? Dette er viktig, for det som skjer når IS er jaget ut av Mosul vil være av stor betydning langt utenfor denne byen. Får man til en bærekraftig løsning som skaper forsoning på tvers av ulike skillelinjer vil dette kunne fungere som et rammeverk også andre steder i Irak og Syria. Utfordringen er derfor å lime sammen sekteriske skillelinjer, som sunni og sjia, men også interne skillelinjer, mellom ulike sunnigrupperinger finansiert av henholdsvis Tyrkia, Bagdad og Saudi-Arabia; samt etniske skillelinjer mellom arabere og kurdere. Får man ikke dette til i Mosul er vi bekymret for at det som vil komme etter IS vil virke forsterkende på slike konflikter i hele Midt-Østen.
Vi ser for oss følgende tre scenarier som de mest sannsynlige utfallene av den pågående militære offensiven. I det første scenariet jages IS ut av Mosul, uten at sivilbefolkningen lider for store tap. Byen besettes av styrker fra den irakiske hæren. Sjiamilitsene og de kurdiske Peshmerga går ikke inn i byen. Det gamle byrådet som nå sitter i «eksil» i Erbil vender tilbake og en forsiktig, men tydelig forsoningsprosess starter uten for mye innblanding fra eksterne aktører. Dette vil være det best mulige utfallet, men er det sannsynlig?
Den andre muligheten er at den militære gjenerobringen av Mosul drar ut i tid. IS klarer å sette seg fast i deler av byen, og disse gruppene slås først ned etter lengre tid og med betydelig tap av sivile liv. I og med at kampene drar ut i tid så går også Peshmerga-styrker og sjiamilitsene inn i byen. Dette drar derfor Tyrkia inn i kampene om Mosul med bakkestyrker. Blir dette utfallet har kaoset potensial til å bli enda større enn da IS hadde kontroll over byen. Ingen forsoningsprosess vil være mulig, ei heller retur av internt fordrevne. Utfallet er en situasjon hvor det på nytt skapes grobunn for en organisasjon som IS. Dette forsterkes av at maktvakuumet åpner for lokale hevnaksjoner, fra både sunninaboer og minoriteter, som har lidd under IS.
Slik vi ser det er et tredje scenario mest sannsynlig. Her vinner koalisjonen fortsatt krigen, men den taper freden siden man i beste fall har planlagt for en viss koordinering av krigen mot IS i Mosul og i liten grad lagt planer for freden. Fraværet av koordinert planlegging knyttet til sikkerhet og tjenesteforskying i et Mosul etter IS vil trolig danne et politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig vakuum i byen som søkes fylt av ulike aktører med motstridende interesser. Dette skaper lokal maktkamp mellom det gamle byrådet og deres politiske motstandere. Dette er i utgangspunktet en lokal maktkamp mellom ulike sunnifamilier, men de har også forskjellige allierte i regionen. Noen ser til Bagdad, andre til Ankara og president Erdogan. Denne lokale maktkampen som ulike eksterne parter dras inn i fører nødvendigvis ikke til full væpnet konflikt mellom flere aktører, men gir heller ikke noe momentum for å bringe en bærekraftig fred til denne delen av Midtøsten, og Mosul blir derfor ikke et rammeverk for å løse konflikter andre steder. Det er også mulig, dersom maktvakuumet drar ut i tid, at både sjiamilitser og tyrkiske grupper går militært inn i byen etter at verdens TV-kameraer er vendt bort fra Mosul og til andre konfliktområder.
Hvilket av disse scenariene som vil slå til er det vanskelig å si noe sikkert om på nåværende tidspunkt, men dessverre er det slik at det andre og det tredje er mer sannsynlig enn det første. Hovedårsaken til dette er at den koalisjonen som nå slåss mot IS er en kortsiktig militær koalisjon som ja har en interesse av å få IS ut av Mosul, men som har lite annet som forener dem. I beste fall har koalisjonen nå en militær plan som delvis lages dag for dag, men ingen reell plan for å gjenoppbygge Mosul politisk og økonomisk. Dette er nødvendig da man må ha en plan for å lime byen og dens befolkning sammen igjen sosialt, økonomisk og politisk. Vårt poeng er at IS kan slås på slagmarken, men ikke utraderes militært. Man må finne en politisk løsning som også anses som legitim for den fragmenterte sunnibefolkningen i Irak og dens forhold til Bagdad. Dette må inkludere å skape sikkerhet, unngå at irakiske sikkerhetstjenester som kontrolleres av sjiamuslimer kommer til å dominere en by hvor majoriteten av beflokningen er sunni, og komme opp med en internasjonal plan for gjenoppbygging av hele regionen.
Sunnienes situasjon i Irak er selve roten til at IS oppsto, og hva som kommer til å skje fremover i Mosul er dermed direkte knyttet også til sikkerhet i Europa. I 2014 ble IS sett på som en redning for marginaliserte sunnier i Irak. I dag har gruppen mistet legitimitet, men salafi-jihadi-ideologi har fremdeles stor grobunn, i mangel på reelle, gode alternativer og fremtidsutsikter. Det haster dermed med å få på plass en reell plan for hvordan Mosul skal styres etter at IS er kastet ut. Hvis ikke vil man nok en gang vinne en krig, bare for å skape grobunn for en ny konflikt fordi man nok en gang taper freden.
