Debatt

Takk som byr

Ordene «takk» og «unnskyld» er det som holder samfunnet sammen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For et par år siden kom kong Harald på offisielt besøk til en liten by i Telemark. Det ble stor oppstandelse i familien da det viste seg at min lille niese, den gang fire år, skulle få æren av å overrekke kongen blomster. Jeg kunne se hele begivenheten på en videosnutt på lokalavisens nettside etterpå. Der så jeg min niese og en jevnaldrende gutt fra barnehagen som sakte nærmet seg kong Harald med blomsterbuketten.

Så sto de to små barna foran kongen, sterkt preget av stundens alvor. Også kongen så meget alvorlig ut. Og selv jeg som så det på nett-TV, la merke til at ingen av dem helt visste hva de skulle si. De bare sto der, liksom. Til slutt rakte barna ordløst fram blomsterbuketten til kongen, mens kongen tok like taust imot. Så sto de en liten stund og betraktet hverandre med det samme alvoret, før kongen nikket, smilte litt, og gikk videre.

Å ta imot blomster fra søte små barn med litt hyggelig smalltalk burde da være enhver kongens spesialdistanse? Nå kan det jo hende at dette pleier å være dronning Sonjas jobb. De fleste kvinner er jo flinke til å si ting som: «Å, er de til meg?» «Tusen takk, så nydelige de var!» «Har dere plukket dem selv?» «Hvor gamle er dere, da?»

Dette måtte jeg til bunns i. Neste gang jeg traff niesen min, gikk jeg hardt på: «Si, meg, hva skjedde da dere ga kongen buketten? Sa ikke kongen noen ting?» Niesen min tenkte seg litt om. Så sa hun unnskyldende, som om hun var redd for at jeg skulle tro kongen var uhøflig: «Han sa nå takk i alle fall!»

Jeg husket plutselig på denne episoden en dag jeg tenkte på Bob Dylan, som ennå ikke har sagt et pip etter han ble tildelt årets nobelpris i litteratur. Kanskje syns han prisen er noe stort tull, kanskje tenker han som Obama da han ble tildelt fredsprisen: «Hvorfor i all verden skal akkurat JEG få den prisen? Jeg fortjener den jo ikke!» Men: Han kunne nå sagt «takk» i alle fall.

Jeg ser Ulf Lundell indignert hevder at det er noe småborgerlig tøv å forvente at den gamle protestsangeren Bob Dylan skal si takk, gi uttrykk for glede, eller unnskylde seg fordi han er så treig å svare. Jeg på min side mener at ordene «takk» og «unnskyld» er det som holder samfunnet sammen. «Takk for sist». «Takk for maten». «Takk for at du ringte». Noen reiser seg for at du skal gå av trikken? «Takk!». Du kommer borti noen på vei ut: «Unnskyld!». En ting er sikkert: Bob Dylan hadde ikke klart seg en dag på 11-trikken, det er nå hvert fall sikkert.

Eller er det sånn at gamle Dylan bare er et bohemsk surrehue? Kanskje han har masse gule post-it-lapper på kjøleskapet, der det stå ting som: «Husk kjøp mer melk». «Husk levere boka til biblioteket». «Husk å takke de jævla svenskene for den litteraturprisen». En dag ser nok Bob Dylan den gule lappen og kommer på det. Jeg bare vet det.