Som sykehuslege kan jeg ikke akseptere at statsråd Bent Høie sier han ikke har en mening om legestreiken, men at han håper den blir kort. Eller at Jonas Gahr Støre sier at «trygghet i arbeid» er like viktig som «trygghet for arbeid» mens 16.000 sykehusleger kan stå uten et kollektivt arbeidsvern før uken er omme. Jeg vet at politikere vanligvis ikke blander seg i arbeidskonflikter, og at dette er en del av den norske arbeidsmodellen. Men helseministrene Høie og Støre har begge kommet med politiske føringer for å utnytte ressursen «helsepersonell» best mulig. Som eierrepresentanter har begge også signert protokoller fra foretaksmøter med vedtak som er direkte tilgrunnliggende for at sykehusene nå er kastet ut i en dyp krise. Hva slags helsevesen har de bestilt, og hvilket arbeidsliv ønsker de?
Sykehusdirektørene krever enerett over arbeidsplanene våre som har vide unntak fra arbeidsmiljøloven. De beklager og forteller at det er legene og ikke dem som ønsker å endre tariffavtalen. Legenes tariffpresisering er en naturlig konsekvens av at arbeidsgiver ensidig endret en flere tiår lang praksis da de startet å erstatte kollektive arbeidsplaner med planer for hver enkelt lege der arbeidsmengden gjennomsnittsberegnes over et helt år. Direktørene inviterer oss til å «komme med innspill» på planene, men godtar ingen reell forhandling. I motsetning til hva arbeidsgiver gir inntrykk av, er det fortsatt fullt mulig med lokalt fremforhandlede individuelle planer også etter Legeforeningens presisering.
Sykehusene preges av en topptung, fjern ledelse med budsjettbalanse i fokus. Det er åtte ledertrinn fra meg til toppen og jeg har 16 direktører på loftet. I tillegg eksisterer en utdatert, selvutslettende arbeidskultur blant legene. Kombinasjonen kan vise seg å bli livsfarlig for pasienten, helseskadelig for de ansatte og katastrofal for fremtidig rekruttering av sårt trengt arbeidskraft. For mens private aktører for lengst har forstått at det lønner seg å spille på lag med sine ansatte, dundrer norske helseforetak i vei med stadig hardere personalpolitikk. Hard HR som verktøy for å sikre maksimal utnyttelse av helsepersonell og dermed bemanning gjennom eldrebølgen, vil nok vise seg å være like effektivt som å tisse i buksa.
For hvem vil ha en jobb der arbeidsgiver gjennomsnittsberegner arbeidstiden over et år og der eneste begrensning er at man ikke kan jobbe 60 timers uker mer enn 38 uker i strekk og at man må få 8 timers hvile etter en 18 timers vakt. Arbeidsgiver sier at vi skal finne gode lokale løsinger for arbeidsplanene. Men ledelsen ved sykehusene som allerede har innført individuelle planer har på ingen måte vist seg verdig dette ansvaret. Det er bekymringsfullt for legene, men ikke minst for pasientene, de pårørende og for ansvarlige myndigheter. Vi kan ta en titt på realitetene, eller «ønsketurnusen» som Spekterdirektøren kaller det:
En lege ved Sykehuset Levanger er nettopp ferdig med fire helgevakter på seks uker og han jobbet 73, 63.5 og 76 timers arbeidsuker i strekk. Egentlig var den første uken 82.5 timer, men man nullstiller kl tolv natt til mandag. På vakt har han ansvar for pasienter som skal bedøves for operasjon, for gravide, nyfødte og for kritisk syke pasienter. De har individuelle kalenderplaner og antall vakter og arbeidstid gjennomsnittsberegnes over hele året, så han får heller ingen lønnskompensasjon for intensive arbeidsperioder. Ingen tvang ham til å godta planen, men det var ledelsens løsning for at en kollega skulle få innvilget fri. Og siden man strekker seg langt for sine kolleger, krummer man ryggen vel vitende om at man selv er ansvarlig skulle man gjøre en feil fordi man var utslitt. Er dette å sette pasientsikkerhet og hensynet til den ansatte først?
Så lenge vi ikke får tilbake et kollektivt vern mot uforsvarlige arbeidsforhold vil dette skje. Igjen og igjen. For legene som skal drøfte den individuelle arbeidsplanen sin med ledelsen arbeider allerede under rammer som ikke ligner mye annet i norsk arbeidsliv. Leger lærer seg å trø varsomt fra første dag. Ved St. Olavs hospital har 18 av dagens 37 turnusleger allerede blitt nektet å føre overtid. En turnuslege med et ukomplisert svangerskap ble oppfordret til å bli sykemeldt med beskjed om at hun ikke burde være vanskelig hvis hun ønsket jobb der senere. Den skal tidlig krøkes som lydig arbeidstaker skal bli.
Ved samme sykehus har ingen av legene i primærvakt ved gynekologisk avdeling eller kreftavdelingen faste stillinger. Ved medisinsk avdeling og ved kirurgisk avdeling går 70 % i tidsbegrensede stilinger. Over en tredel av legene ved St. Olavs hospital som besvarte en nylig spørreundersøkelse har blitt nektet å føre overtid av lederen sin. Den samme lederen sitter også med neste kontrakt. Kanskje ikke så rart at 60 % sjelden eller aldri fører overtid selv om 55 % oppgir at de jobber overtid hver dag eller hver uke. Hele 22 leger, hvorav to menn, fikk ikke forlenget sin midlertidige kontrakt i forbindelse med graviditet eller foreldrepermisjon. Til slutt viser en fersk FAFO-rapport at halvparten av legene ved Oslo universitetssykehus ikke varsler om kritikkverdige forhold fordi ubehagelighetene ved å varsle ville blitt for store. Jeg lurer på om Høie og Støre tror at at en lege med slike rammer rundt egen jobb vil stille noen som helst krav til ledelsen når de individuelle planene skal drøftes.
Alle leger liker velsmurte systemer. Ingen tjener på å undergrave god planlegging og ressursstyring som bedrer pasientbehandlingen og tar hensyn til de ansatte. Hvis arbeidsgiver i dag opplever at rullerende, kollektive planer er et problem for planlegging av driften, ligger nok problemet i hovedsak hos lederen som planlegger. Hva slags helsevesen sitter man igjen med hvis økonomiske besparelser både får skje på bekostning av pasientsikkerheten og på sårt trengt rekruttering av ikke bare leger, men også av andre helsearbeidere. For hvem er interessert i å jobbe fire av seks helger eller 60 timer flere uker på rad? Og hvem skal behandle Høie og Støre da?
