Det kjennes litt som å rope «ulv, ulv» når vi i pressen i år igjen skriver om kaos og krise på borgerlig side. Det er jo sånn hver høst: Det er mye «bæ», men lite sau. De blir til slutt enige om statsbudsjettet. Når regjeringen i dag legger fram sitt budsjett, er noe annerledes.
Strateger i alle de fire borgerlige partiene vet rett og slett ikke hvor dette ender. Når Venstre ikke kan støtte regjeringens skattepakke, så er det helt reelt. Når Frp sier de ikke har mer å gi, så er det helt sant. Statsminister Erna Solberg stiller ikke ultimatum med mindre hun må. Nå har hun sett seg nødt til det.
For å forstå denne politiske kattepinen, må vi spole tilbake til november i fjor: Venstre var klar for å stemme ned regjeringens budsjett. Det var ikke grønt nok. Drivstoffavgiftene måtte opp, CO2-utslipp ned. Noe som var helt ulevelig for Frp. I en sen nattetime landet de fire partiene en avtale: Økning av avgifter skal svares med reduksjon av andre skatter og avgifter. Målet er betydelig reduksjon i klimautslippene. De ga seg selv god tid, helt til budsjettet i 2017, på å gi et svar på hvordan.
Og her står vi nå. Ett år med forhandlinger er tilbakelagt, partiene er ennå ikke enige. Den politiske avstanden er fremdeles for stor. Forrige uke innkalte derfor Solberg og finansminister Siv Jensen til pressekonferanse hvor de la fram sin endelige løsning. Vel vitende om at Venstre og KrF mener det ikke er nok, sa de at dette er så langt Høyre og Frp kan gå. På strategisk vis satte de sentrumspartiene i sjakk:
Regjeringen leverer på punkt og prikke i avtalen. I deres skattepakke går drivstoffavgiftene opp. Check. Bilistene får letter i andre skatter og avgifter. Check. CO2-utslippene går ned. Check. I tillegg har Frp, som er partiet stiftet på nedsettelse av skatter og avgifter, gått med på å øke drivstoffavgiftene mer enn det KrF har foreslått i sitt alternative budsjett. Frp hever også drivstoffavgiftene mer enn det Arbeiderpartiet har foreslått. Å kreve noe utover dette, er ikke bare urimelig, ifølge Solberg, men også uansvarlig overfor næringsliv og gründere. Vil Venstre virkelig påføre norske arbeidsgivere en slik tilleggsbelastning i en krevende økonomisk situasjon? Sett med Høyre/Frp-øyne, har ikke sentrum noe forhandlingsrom utover å akseptere den grønne skattepakka og forhandle fram seiere på andre budsjettposter. Det er høyt spill fra Erna & co.
For sentrum er ikke satt i sjakkmatt. Venstre har et kort på hånden: Regjeringens klimaregnestykke går ikke opp. Ekspertene mener utslippene ikke går betydelig ned, men heller opp. Et avtalebrudd. Enten blir det forhandlinger, eller så har ikke regjeringen flertall for budsjettet, truer Venstre.
Når regjeringskilder sier budsjettet i dag vil være så grønt og godt på andre områder at det blir vanskelig for Venstre å avvise budsjettet, er det en undervurdering av tilstanden i Venstre. Trine Skei Grande har lovet sitt landsmøte lovet å kaste regjeringen om de ikke leverer tidenes grønneste budsjett. For et parti som vaker på sperregrensa, så holder det ikke med noen kilometer mer jernbane og mer penger til ENOVA. Det er CO2-kutt som gjelder. Og når må de ha det? 2017.
Og hva med KrF? De har det, om mulig, vanskeligere enn Venstre. KrF mangler nemlig det Venstre har: En god sak å trekke seg på. Hva skal KrFs velgere tro, dersom KrF feller regjeringen for å heve drivstoffavgiftene mer enn KrF selv har ønsket seg? Regjeringen ser tilsynelatende ut til å gjøre alt de kan for å sette KrF ut av spill: I de styrte budsjettlekkasjene, innfris flere av KrFs store hjertesaker, som én prosent av BNI til bistand. Kan KrF felle en regjering på et budsjett KrF i bunn og grunn er tilfreds med? Regjeringspartiene håper nok at KrF ikke tør å ta denne politiske omkostningen, og enten presser Venstre med seg, eller sikrer flertall til budsjettet alene.
Og her er KrFs dilemma: Det er ikke attraktivt for Knut Arild Hareide, som har brukt hele stortingsperioden på å forberede KrF på et mulig sidebytte i norsk politikk, å bli regjeringens bergingsmann. Men feller KrF regjeringen, må partiet selv være forberedt på å overta makt i en blågrønn allianse eller la Ap overta. Ingen av delene passer KrFs plan for 2017.
Sentrumspartiene ser heller ingen gevinst ved å splitte lag nå. Venstre-folk minner også om at KrF ved fjorårets grønne skatteknipe ikke gikk inn for å støtte regjeringen alene. De sto last og brast med Venstre. Samarbeid ga seier. Eller en delseier, for å være presis.
Så hva kan skje? At Venstre og Frp blir enige, ville vært tidenes borgerlige seier. Men per nå er det usannsynlig. Mer sannsynlig er det at alle de borgerlige partiene taper på budsjettknipa de har satt seg selv i. La oss si at regjeringen får viljen sin: Sentrumspartiene svelger unna det grå skatteskiftet mot andre seiere, regjeringen blir sittende. Da har Venstre null troverdighet som miljøparti. Det er den sikreste måten å sende Venstre under sperregrensen i 2017. Da er det bare å rulle ut løperen på Slottsplassen for Jonas Gahr Støre.
I et scenario hvor Venstre vinner dragkampen og at drivstoffavgiften går betydelig opp, vil Frp lide et så stort nederlag at det vil være umulig for dem å fortsette i regjering. Drivstoffavgift er en helt grei sak for Frp å gå av på. Men etter 40 år på utsiden må det være et nederlag for Jensen å ikke engang klare fire år på innsiden. Dersom Frp går frivillig går av, kan Høyre fortsette å styre enten alene eller ta Venstre og KrF inn i regjering. For Venstre er det siste ønskedrømmen. For KrF er det nok mer bittersøtt.
For Høyre, som hele tida har ønsket alle de borgerlige partiene inn i regjering, er det nok tålelig. Det er bare ett problem: I det scenarioet har ikke Solberg flertall for budsjettet. Hvis Frp forlater regjeringen på grunn av økte drivstoffavgifter, er det utenkelig at de vil støtte økte bensinpriser fra Stortinget. Uten budsjettstøtte, har også Solberg og Høyre tapt. En mulighet er at Ap trer støttende til og sikrer flertall for budsjett og regjeringens overlevelse. Det er i alle fall ikke en seier for Solberg.