Akademikerstreiken i norske sykehus har nå vart i 19 dager. Debatten i mediene har blitt stadig mer polarisert, og frontene er steile. I denne avisen har Legeforeningen blitt beskyldt for å ha en umoden fagforeningskultur, og legene forteller om det de opplever som en råere retorikk fra arbeidsgiversiden. En forhandlingsløsning kan synes fjernere enn noensinne.
Tillit er den grunnleggende og nødvendige verdien for optimal utvikling, omstilling, effektivitet og produktivitet i arbeidslivet. Tillit er ingen selvfølgelighet, og kan ikke kreves. Makt og tillit er gjensidig avhengig av hverandre, og dilemmaet for dagens ledere – også i sykehusene – er at disse både forutsetter og truer hverandre. Blind tillit uten makt får ingen retning. Makt uten tillit blir undertrykkende, motivasjonsløst og blottet for kreativitet. En dyktig leder jeg kjenner kaller tilliten for «limstoff». Dette stoffet er satt sammen av positive forventninger til andres atferd. Når disse forvitrer, skranter samarbeidet i organisasjonen. Kontrollmekanismer og byråkrati må ta tillitens sted, og effektiviteten får lide.
La oss for en stakket stund late som om vi har et eneste stort helseforetak i Norge; det store Norgessykehuset. Spekter og sykehusdirektørene representerer ledelsen på det store landssykehuset, hvor alle legene, sykepleierne, fysioterapeutene og andre helsearbeidere er ansatt. Å lede et foretak er utfordrende, og blir ikke mindre vanskelig av å skulle drive nærmest kontinuerlig omstilling og endring som svar på medisinsk-teknisk utvikling, økonomiske rammebetingelser og befolkningens krav.
Mye av litteraturen som omhandler endringsledelse legger vekt på den store betydningen av tillit innad i en organisasjon – især under store omstillinger. Noen essensielle faktorer som bør være til stede for å skape tillit, er at ledelsens styring gir forutsigbarhet og rettferdighet, samt at man har gjensidig omtanke og respekt for hverandre. Det asymmetriske maktforholdet mellom ledelse og arbeidere, gjør at det er lettere for ledelsen å ha tillit til arbeiderne, enn motsatt. Derfor har ledelsen en ekstra stor ansvarsbyrde når det kommer til å utvikle og opprettholde tillit i organisasjonen.
De siste måneders fremferd fra ledelsen i det store norgessykehuset bærer dessverre lite preg av at de har tatt dette inn over seg. Utrullingen av et pilotprosjekt med endret arbeidstidsplanlegging i Helse Sør-Øst (HSØ) ble gjort uten nødvendig informasjon til berørte foretakstillitsvalgte – dette sågar i en periode hvor forhandlingene i hovedoppgjøret handlet om nettopp retten til å planlegge på denne måten. I mediene har vi gjentatte ganger sett en arbeidsgiver som beskylder sine ansatte for å jobbe for lite, sitte for mye på kafé, ønske å jobbe for mye (sic!) og være griske. De ansatte har også fått høre at de er lite fleksible i deres ønske om kollektive avtaler – dette til tross for viljen til å avtale lokale unntak sammen med tillitsvalgte, og en mulig planleggingshorisont for sykehuset på opptil flere år med disse avtalene.
Tillit bygges ikke på denne måten. Positiv samhandling bygges ikke på denne måten. Eierskap til et felles prosjekt bygges ikke på denne måten.
Hva er det som gjør at en kjerneverdi som er så lovprist og ettersøkt i det private næringsliv, får så liten vekt i storsykehuset Norge? Selv med et så gunstig utgangspunkt som vi har? Vårt helsevesen er et av de beste i verden. Landet har god økonomi i forhold til de fleste andre. Arbeidere i andre bransjer må kanskje overbevises eller manes til å se verdien i et felles prosjekt, mens arbeiderne i helsesektoren gjerne jobber ut over normaltid og nesten over evne for vårt alles overordnede mål om å ivareta pasientenes helse.
Når det blir opprør i en slik flokk dreier det seg ikke bare om tap av tillit, men om en veritabel tillitskrise. Da bør varselbjellene begynne å ringe på arbeidsgiversiden, spesielt med tanke på at vi når streiken er over skal gjenoppta samarbeidet i det store norgessykehuset. Hva gjør vi da? Hvordan kan vi klare å bygge opp den viktige og skjøre tilliten til hverandre igjen?
Utfallet av dette hovedoppgjøret vil prege sykehusene i mange år fremover, og et godt samarbeidsklima mellom ledelsen og de ansatte vil være avgjørende i alle de kommende prosjektene og omstillingene i Helse-Norge. De påbegynte endringene i legenes arbeidstidsordninger har vekket massiv frykt og harme med tanke på konsekvensene for både leger og pasienter. Arbeidere i andre yrker har forstått at dette også dreier seg om dem, og om hele den norske modellen, som er basert på nettopp tillit og god samhandling. Derfor har over 1,1 millioner fagorganiserte i hele landet gitt sin støtte til den pågående streiken.
Å trumfe igjennom retten til slik arbeidstidsstyring i et hovedoppgjør vil kunne gjøre at legene arbeider inn vakter de skulle hatt fri fra under ferie og permisjoner. Det vil spare noen kroner, og utnyttelsesgraden av legearbeidskraften vil utvilsomt bli større. Spørsmålet er bare om det er verdt et vedvarende tap av «limstoffet» i det store norgessykehuset, og i arbeidslivet for øvrig.