For et par tusen år siden i antikkens Athen gjorde Sokrates sine meninger kjent overfor både datidens intellektuelle så vel som mer alminnelige grekere. Iført karakteristisk hellenistisk pyjamas kommenterte og reflekterte han over abstrakte aspekter ved menneskets tilværelse som den dag i dag inspirerer– med andre ord evigvarende, menneskelige tema som ikke mister aktualitet over tid og gjennom rom. Men det var ikke det eneste filosofiens gudfar talte om fra hans beskjedne podium på markedsplassen. Sokrates var også en mann av sin tid som hyppig uttalte seg om datidens nyhetsbilde. Et av Sokrates’ utspill av denne typen omhandlet det skrevne mediet, som på Sokrates’ tid var en relativt nyfødt nyvinning. Takket være Platon og hans penn kan vi diskutere Sokrates’ nokså radikale syn på nettopp penner, eller rettere sagt, det skrevne resultatet av dens bruk - selv om Sokrates selv paradoksalt nok ikke hadde vært særlig glad for det.
Og ikke nok med det: I tidsalderen hvor penner har blitt fingre og pergament har blitt en touch-screen, kan Sokrates’ ideer om skriftspråket resirkuleres og treffe en nerve i nåtidens debatt med slående presisjon – det er så enkelt som å bytte ut ordet ”skriftspråk” med ”smarttelefon”.
En snarvisitt til oldtiden beviser at til tross for at teknologien opp i gjennom de siste 2000 årene har endret seg betraktelig, har dens skapere stadig stilt seg undrende og kritiske til eget barn. Det kan nemlig virke som om mennesket tviholder på en ufeilbarlig ambivalent holdning overfor ny innovasjon som Sokrates uttrykte allerede i oldtiden. Slik er det i alle fall om vi skal tro Platons dialog Phaedrus, der det kommer fram at Sokrates i sin tid avviste skriftspråket som en forfører av menneskers integritet og en kunnskapstyv. Siden Sokrates’ død har teknologien naturligvis utviklet seg enormt mye, men til tross for at ny teknologi forutsetter at produkter på et visst punkt byttes ut med bedre produkter, betyr ikke det at produktene ikke har noe til felles. Smarttelefonen og skriftspråket er to vidt forskjellige innovasjoner, allikevel har de, som konsepter framfor produkter, mer til felles enn man skulle tro.
For la oss sette datidens smarttelefon, altså skriftspråket, i hendene på Sokrates og se hva som skjer. Sokrates argumenterer i Phaedrus for at det skrevne språket stripper mennesket fra dets naturlige og medfødte evne til å erindre. Hukommelsen ville, ifølge Sokrates, sakte forsvinne dersom skriftspråket ble utbredt. I følge Sokrates’ bemerkelsesverdige logikk ville det nødvendigvis være uunngåelig at skriften, hvis tatt i bruk, ville erstatte behovet for hukommelse, ettersom en ikke trengte å huske det som var nedskrevet. Videre mente han at visse ting bare kunne overrekkes personlig, altså ved muntlig kommunikasjon og attpåtil at det skriftlige ville, som et resultat av dets mangel på hensyn til menneskets hukommelse, resultere i at det vi i dag ville kalt "brukeren" ville miste muligheten til å tilegne seg og beholde kunnskap. Det virker nokså motstridende – skriftspråket, lik smarttelefonen, er naturligvis et produkt som i seg selv ikke kan gi kunnskap direkte til brukeren, det er, derimot, et produkt som kan formidle kunnskap til brukeren. Både skriftspråket og smarttelefonen gjør kunnskap mer tilgjengelig, selv om det i seg selv ikke er synonymt med tilegning av kunnskap.Ved første møte med disse tankene kan det altså virke som om Sokrates ifølge egen logikk har bedrevet skriving litt i overkant mye. Sikkert er det i alle fall at vi, i ekte antisokratisk ånd, husker alt stakkaren sa.
Sekunder etter at jeg kom over Sokrates’ idéer om skriftspråket, som til ulikhet fra hans andre meninger om menneskelivet virker fjerne, absurde og nokså utdaterte, avviste jeg dem og deres potensial til å berike mitt moderne sinn. Hvordan kunne en av historiens største intellektuelle ha en nærmest fiendtlig holdning til noe av det moderne intellektuelle holder
mest kjært? Kunne det sammenliknes med andre dogmer som i ettertid har bevist seg latterlige og usaklige, som for eksempel Aristoteles’ nedverdigende syn på kvinner?
Men min intuitive benektelse av Sokrates’ ideer skulle kort tid senere bli utfordret. Etter at den spontane og nærmest mekaniske idiotialarmen hadde sluttet å larme, virket det heller som at Sokrates figurerte som det motsatte av det en skriftspråksfornekter ville ha vært i dag – nemlig som en real intellektuell. Plutselig slo det meg at Sokrates, lik de som i dagens offentlige debatter opprettholder en påstått intellektuell distanse til smarttelefonen, så et nytt fenomen entre samfunnet og følte et behov for å stille spørsmål; spørsmål som er like gyldige i dag som de var den gang. Det var nemlig ikke skriftspråket som noe nytt, men heller som en erstatning av det gamle, Sokrates var redd for. Men vent! Det er jo akkurat det vi i dagens samfunn er redde for, der vi står på samfunnsskipets akterdekk med en nervøs hånd på roret, framtidskikkerten ved øyet og et dystopisk smarttelefonhegemoni i synsfeltet. Det er nytt, fremmed og truende – ikke for de konservative, men for de analytiske – samtidig som det er fascinerende, oppslukende. Og ikke bare elsker du den – den elsker deg også! I ettertid er det lett å lese Sokrates og konstatere at han tok feil, men uten et komparativt retrospektiv og privilegiet av å kunne se konsekvensene av revolusjonerende innovasjon, blir det lettere å forstå hans tvil. Det som må understrekes i den sammenheng, er at smarttelefonen ikke kommer alene. I esken fra Apple kommer også en omveltning av samfunnets indre strukturer, og ringvirkningene av smarttelefonen vil raskt påvirke et samfunn som vårt, som i en slags kollektiv insistering benytter den. Vitenskap og teknologi har ikke bare frembrakt mobiltelefonen, men også, og kanskje enda viktigere: den moderne telefonbruker.
For hva er det jeg egentlig misliker så fryktelig sterkt med denne duppedingsen som menneskeheten i løpet av 2000-tallet gjorde til sin elsker? At de sitter begravd i en skjerm, så vidt snakker med hverandre, ikke ser ut, ikke følger med. Argumentasjonen min ligner skremmende mye på Sokrates sin. Likevel holder jeg fast ved at det er en fundamental forskjell mellom skriftspråket og smarttelefonen. Selv om jeg også husker Sokrates’ velkjente konfrontasjon med seg selv: den viseste mannen i verden vet at han ikke vet noen ting, er jeg nokså overbevist om at Gutenberg var nokså gut og at Sokrates tok nokså feil. Men han tok feil på intellektuelt vis. Han reagerte på den plutselige systematiseringen av et uhåndgripelig konsept som fortryllet menneskene rundt ham – det fikk kanskje en uforståelig konsekvens i Sokrates’ ellers så respekterte doktrine, men er på alle mulige måter en forståelig reaksjon. Når mennesket blir stilt overfor noe som påvirker oss i så stor grad er det mest populært å følge trenden, men mest menneskelig å ta et steg tilbake og reflektere over det nye.
