Onsdag forrige uke offentliggjorde utenrikskomiteen i det britiske parlamentet en rapport som burde bli obligatorisk lesning på Stortinget og i norske mediehus. Bare uker etter at Chilcot-kommisjonen leverte sin knusende dom over Irak-krigen, med all sin løgnaktige krigsretorikk, var turen kommet til Libya-krigen våren og sommeren 2011. Granskingen av britenes deltakelse i bombekrigen mot Gaddafi-regimet i Libya bærer det knusktørre navnet «Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options». Den er langt mindre i omfang enn rapporten om Irak-krigen, men også denne rapporten er svært interessant – og avslørende – lesning.
Også her er dommen hard. Punkt for punkt gir rapporten kritikerne av krigen rett. David Cameron og den britiske regjeringen anklages for ikke å ha fortsått at trusselen om en massakre mot sivile i Benghazi var «overdreven», og for selektivt å ha tatt elementer fra Gaddafis retorikk bokstavelig. Det beskrives hvordan det som etter vedtak i FNs sikkerhetsråd skulle være en begrenset operasjon for sivile raskt utviklet seg til en krig for regimeskifte. Utenrikskomiteens leder Crispin Blunt slår fast overfor BBC at landet ble «trukket med av fransk entusiasme for å intervenere, og oppdraget endret seg fra å beskytte folk i Benghazi, folk som sannsynligvis ikke sto overfor den type trussel som da ble presentert». Det beskrives hvordan Libya, på ruinene fra bombekrigen, ble drevet inn i politisk og økonomisk kollaps, preget av kamper mellom militser og klaner, humanitære krise, spredning av libyske våpen i regionen, og etablering av ekstreme grupperinger som Den islamske stat. Rapporten viser også til alternativer til bombingen, som de mener ville gitt et bedre utfall.
Denne rapporten rammer selvsagt britiske politikere hardt. Men den rammer også norske politikere. Det var et samlet – unisont – Storting som sendte Norge inn i den samme krigen. Med grunnleggende sett de samme argumentene. Den mest alvorlige beslutningen politikere kan ta, ble tatt uten formelle møter om saken på Stortinget. Uten debatt på Stortinget. Uten en utenrikspolitisk opposisjon. De fleste avisene sluttet opp om krigsdeltakelsen, og bidro til at vi ikke fikk noen bred og kritisk debatt om krigen. Den første debatten om saken i Stortinget, fem dager etter at norske kampfly ble sendt i krig, var ensidig og preget av krigseufori, det var ingen reell kritisk vurdering av konsekvensene, ingen selvstendig analyse fra norske politikere. Da var vi dypt inne i bombekampanjen, som et av de landene i krigskoalisjonen som slapp flest bomber.
Neste steg er åpenbart: Det må settes i gang en bred evaluering av den norske krigsdeltakelsen. Den britiske rapporten vi nå har fått på bordet, bekrefter hvor påkrevd dette er. Det finnes ingen gode argumenter mot en norsk gransking, likevel har det ikke vært vilje til dette i de store partiene. Da Stortinget stemte over et forslag om Libya-evaluering i april, ble det parkert av Høyre, Frp og Ap. Nå antyder utenrikskomiteens leder Anniken Huitfeldt at Ap vil snu og stemme for en evaluering. Det er isåfall på tide.
Under debatten om en slik gransking i april, ble det avvist av utenriksminister Børge Brende (H), som viste til evalueringen av norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Denne måtte på bordet først. Han slo i tillegg fast at det ikke kan være noen automatikk i å evaluere «enhver militær operasjon som Norge har vært en del av» og la til at «da tror jeg man mister noe av effekten ved det». Da kommer spørsmålene til Brende. For det første: Hvorfor skal det ikke være en automatikk i å evaluere norsk deltakelse i militære operasjoner?
I en tidligere debatt om slike operasjoner kom en av Norges fremste statsvitere, Øyvind Østerud, professor ved Universitet i Oslo, med et viktig hjertesukk overfor NTB: «En skulle kanskje tro at det lå et minstemål av kunnskap til grunn når det tas skjebnetunge avgjørelser i verdenspolitikken. Eller at aktørene hadde lært av tidligere fadeser. Men slik er det ikke.» Vestlige militærintervensjoner mislykkes gang på gang, uten at politiske og militære tar lærdom, slår han fast og viser blant annet til kaoset som nå preger Libya. Han mener det «krevde bare et minimum av kunnskap om politiske forhold i Libya å forutse sammenbruddet». Den britiske evalueringen av Libya-krigen tegner et lignende bilde. Det gjorde også rapporten fra Chilcot-kommisjonen, som i juli leverte sin dom over Irak-krigen.
For vår egen del kan vi også legge til evalueringen av norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, ledet av Bjørn Tore Godal, som konkluderte med at det eneste vi virkelig lyktes med var å vise oss som en god alliert av USA og Nato. Å styrke båndene til USA og Nato var hovedgrunnen til at norske politikere sendte norske soldater til Afghanistan, selv om de ga en annen begrunnelse. Og da kommer vi til det andre spørsmålet til Brende: Han argumenterer med at det ikke kan være en automatikk i slike evalueringen fordi vi da «mister noe av effekten ved det». Javel? Hvilken effekt er det Brende snakker om? Rapporten fra Godal-utvalget kunne ha gitt oss en bred debatt om krigen i Afghanistan. Det fikk vi ikke. Hvor ble det av denne debatten? Hva har han lært etter at han med et smil tok imot rapporten? Hvilken effekt ga rapporten oss som Brende er redd for å miste?
Brende tar feil. Det burde så absolutt være en automatikk i å evaluere norsk deltakelse i militære operasjoner. Gransking av bombekrigen i Libya er neste steg. En slik gransking vil ikke gjøre at vi mister noe som helst, det vil tvert imot øke muligheten for en etterlengtet debatt om norsk krigsdeltakelse.