Denne sommeren har jeg opplevd et møte med en ganske eiendommelig park, men ingen har kunnet fortelle meg hva den heter.
Det begynte med at vi flyttet fra Danvik til Solbakken, og i nabolaget fant jeg denne grønne lungen langs engene vis-a-vis Losjeplassen bo- og servicesenter. Visst har jeg lagt merke til parken tidligere også, men ikke på ordentlig, for ved et nærmere bekjentskap var det noe med den som fascinerte meg. Det var som om den tilhørte en annen tid, og den minnet meg om disse mystiske britiske parkene fra Victoriatiden, innelukket med en tung jernport, et litt bortgjemt lysthus og en vakker allé.
Den virkelige årsaken til at parken har mystikkens skjær over seg, er flere gamle graver i det nordøstre hjørnet av parken. Dette er graver som har stått der i mer enn 150 år. Det er for øvrig alltid noe dypt fascinerende med slike graver som med stikkords form forteller om liv i en fjern fortid, som for eksempel «herunder hviler consul M.L. Madsen, født i Randers 5. juli 1782, død i Drammen 31. desember 1840». Hvem var denne dansken som døde en nyttårsaften i 1840, og hvorfor kom han til Drammen. Og hvorfor er han gravlagt her?
Den rustne jernplaten gir ikke svar, men den bekrefter et levd liv, og platen er så forseggjort og henimot evigvarende at konsul Madsen sannsynligvis hadde en velstående familie som ville gjøre ære på ham og hedre en mann som i våre dager døde relativt ung, 58 år gammel.
Et staselig, to meter høyt gravminne i denne parken er av smed Anders Paulsen Thune født 1787 død 1870, og hans hustru Live født 1793, død 1855. Gravstedet har fremdeles sitt støpejernsgitter som kanskje var smidd av en svenn eller ansatt.
Gravstedet minner oss om hvor høyt håndverkerne var verdsatt. Thune var åpenbart et meget dyktig og derfor også velstående smed, det forseggjorte gravstedet tatt i betraktning. Hvor høyt verdsatt en god smed var på den tiden kommer for øvrig til uttrykk i Johan Herman Wessels dikt om smeden og bakeren, et dikt som ble skrevet få år før Thune ble født. Byens smed hadde forbrutt seg og skulle etter loven henrettes, men siden byen hadde to bakere og bare en smed, så henrettet de bakeren i stedet. Det er vel det som på godt norsk kalles pragmatisme.
Rett ved den lille gravlunden er det et lysthus. Det er ikke spesielt vakkert og det bryter med resten av parkens 1800-talls uttrykk, men det tjener en hensikt. Det er fint å sitte der og lese en bok eller bare «sløve» som vi sa i min ungdom, et uttrykk som ikke finnes lenger, men som sosialmedisinere mener vi bør gjøre mer av, altså bare sitte og glo og la tiden gå.
Fra lysthuset er det også utsyn over den snorrette alléen som krysser parken, vakker og uforgjengelig. Den er nok 150 år gammel, men strutter som en ungdom under sommersolen. I lysthuset, eller på en av parkens benker, kan en også undre seg over hvorfor denne parken er så lite brukt. Hadde den befunnet seg i Oslo, ville den vært full av folk, men som regel er man der alene – bortsett fra noen unger som spiller fotball i det nordvestre hjørnet av parken, der noen heldigvis har satt opp et par fotballmål.
Men hva heter denne parken, og hvorfor brukes den ikke? I følge Google og Facebook heter den Engene Park, men det begrepet fins ikke andre steder. I min søken etter svar, finner jeg at denne parken ikke er noen park i det hele tatt. Det er en gravlund som aldri er blitt tatt ordentlig i bruk. Vi drammensere tror at det bare er én kirkegård på Bragernes, nemlig Bragernes kirkegård. Men strengt tatt er det ingen kirkegård i Drammen med det navnet. Den heter egentlig Øvre Bragernes kirkegård, og parken i Engene heter egentlig Nedre Bragernes kirkegård.
Historien er den at Drammen ble rammet av tre kolera-epidemier i første halvdel av 1800-tallet, og da den tredje epidemien spredte død, angst og uhygge i byen ryddet man en helt ny kirkegård som kunne ta imot ofrene. Heldigvis ble det ikke så mange døde som man fryktet, og derfor ble det bare gravlagt mennesker i det ene hjørnet, et hjørne som med tiden er blitt stadig mindre etter hvert som gravene er forvitret.
Dette betyr ikke at de som er stedt til hvile der, døde av kolera, for koleraofrene ble gravlagt i alle byens kirkegårder.
At den ikke brukes mer, er synd, men det kommer nok til å endres når de mange leilighetsprosjektene i denne delen av byen fortsetter å reise seg i årene som kommer.