Byer beskrives ofte som organiske skapninger som vokser, lever og endrer seg. Man bruker bilder som «byens puls», og det er en treffende metafor, da bygninger og gater først og fremst er interessante fordi de huser levende menneskers bruk og aktiviteter.
For å ta denne sammenligningen et skritt videre, kan man si at vi som arbeider med byen er en slags gartnere. En gartner skjøtter frukthagene sine ved å plante, pleie og beskjære trærne – og hvis et tre er dårlig eller til og med dødt – bytte det ut med det nytt.
Kvadraturen har mange gartnere, og en sjefgartner i Byantikvaren. Vi skal ikke fortape oss i poetiske vendinger her. Men la oss kort konstatere at om Kvadraturen hadde vært en frukthage, hadde den ikke kvalifisert til noen medalje fra Hageselskapet. Som bebyggelse er Kvadraturen Oslos kanskje fineste urbane miljø, der rette gater skjærer mellom tettbygde kvartaler, plasser og parker. Festningen og fjorden er fornemme naboer, og bydelen er full av fine hus og viktige institusjoner som Norges Bank, Børsen og Museet for Samtidskunst.
Mye har vært sagt og skrevet og mange seminarer har vært avholdt for å blåse liv i bydelen. Og når ingen har lykkes, tror jeg ikke det er fordi grepet som kreves er spesielt vanskelig å komme frem til. Men byantikvarens konservative verneideologi ligger dessverre under hver gang det er snakk om nye muligheter. Signalene har vært doble og tvetydige, og lagt en stor demper på initiativ og nye planer.
Skal vi få Kvadraturen til å fungere godt, må det mer folk inn i bydelen. Det er første bud. Mye mer folk. Noe som krever at eksisterende bygninger kan transformeres til bolig – og at enkelte hus byttes ut med nye.
Beboere gir bydeler liv døgnet rundt. Folk som eier bolig bryr seg mer om nærmiljøet enn de som jobber der. Og beboerne vil være brukere av butikker og kafeer, barnehager og helsetilbud. Dette vet vi i dag, det er bare å se på hvordan Sørenga, Tjuvholmen og selv Barcode bygges ut med blandet program og høy andel av leiligheter.
Også i Kvadraturen var det opprinnelig en blanding av bolig og andre byfunksjoner. Slik er det ikke lenger. Men den kontorpregede bydelen vi ser i dag er et barn av det 20. århundre og på ingen måte et bilde på den opprinnelige Kvadraturen. Ifølge Byantikvarens representant under Byutviklingskomiteens fagdag høsten 2015 Kvadraturen allikevel «ferdig bygget».
Utsagnet krever en skikkelig avklaring. En bydel som verken er autentisk eller i aktiv bruk, er ikke noe som skal bevares akkurat som den er.
I Aspelin Ramm arbeider vi med å utvikle eiendom, blant annet i Skippergata 22 og 26 midt i Kvadraturen. Et prosjekt der vi er overbevist om at det rette er å restaurere nummer 22 – og å rive nummer 26 for å bygge nye boliger i god blanding med andre formål. Det er vår faglige vurdering for å legge til rette for en god by.
Vi har derfor betydelig egeninteresse når jeg argumenterer som jeg gjør. Og – ja – vi driver ikke veldedighet, og tjener altså penger på å endre byen.
Som de fleste har fått med seg, er boligmarkedet i Oslo hett, og er man bare ute etter å gjøre profitt på eiendom, finnes det mye enklere framgangsmåter enn å forsøke seg akkurat her, hvor det knapt har blitt bygget et nytt husvære på 100 år.
Så hvorfor vil vi på død og liv jobbe i Kvadraturen? Svaret på spørsmålet er at vi i likhet med folk som bygger fioliner eller fiskestenger, som dyrker vindruer eller hvete, har en dyp lidenskap for det vi arbeider med. Vi elsker by. Og selve forretningsideen vår er å bygge den byen vi selv tror på. Så kan man være uenig eller ikke i om vi lyktes med Tjuvholmen, Vulkan eller Christianiakvartalet, som nettopp ligger i Kvadraturen. Men det vi kan påstå, er at dette beviselig ikke er lettvinte prosjekter der vi valgte minste motstands vei. Og det gjør vi ikke i Skippergata heller.
Bevaring skjer best gjennom bruk. Dette er en verne- og utviklingsstrategi som kjennetegner attraktive bymiljøer både hjemme og ute.
Denne holdningen har i en viss grad smittet over på byantikvaren også. Arbeidet med Sentralen, en av de fineste tilvekstene til Kvadraturen på mange år, er preget av en slik holdning, der tonnevis av interiører det ikke var verdt å ta vare på ble kastet rett i søpla. Mens de virkelig fine gulvene, trappene og dekorene nennsomt ble tilbakeført til sin fordums prakt.
Vi synes dette er et strålende prosjekt. Og mener at tiden er overmoden for å overføre denne logikken fra husene og over på selve byen. Ganske enkelt det er den eneste fremgangsmåten hvis vi sammen skal få Kvadraturen til å blomstre.