Hvor går EU etter Brexit? Hvor ligger EUs framtid? Det er de store spørsmålene EU-lederne må finne svar på. 16. september møtes 27 av EUs fortsatt 28 medlemmer i Bratislava i Slovakia for å stake ut kursen for framtidens EU. Storbritannia får ikke være med, men Brexit skal heller ikke få lov til å dominere det uformelle treffet, ifølge Tysklands kansler Angela Merkel. I stedet skal det handle om EU, ikke Storbritannia, og hva som er viktig for Unionen nå. Sist uke arrangerte Merkel et møtemaraton med 15 statsministre i EU for å lodde stemningen før det kommende ikke-møtet om Storbritannia.
På rundturen blant de østeuropeiske regjeringssjefene er det Merkels håndtering av flyktningpolitikken som skaper de største overskriftene. Mens Brexit skyves lenger inn i den uvisse framtida, truer flyktningkrisen med å bli urovekkende aktuell igjen i Europa.
Antallet nye asylsøkere til Europa er blitt holdt i sjakk siden mars på grunn av en fryktelig dårlig flyktningavtale med Tyrkia. Avtalen har sørget for å bremse antallet flyktninger og migranter som reiser fra Tyrkia til Hellas. Nå truer avtalen med å ryke på grunn av strid om løftet om visumfrihet til Europa for tyrkere. Avtalen var aldri noen god løsning på flyktningkrisen i Syria, Irak, Afghanistan og Eritrea, landene der de fleste asylsøkerne til Europa kommer fra. At den ligger an til å ryke er likevel bekymringsfullt, fordi EU ikke har noe annet alternativ. Responsen på Merkels besøk i Øst-Europa sist uke demonstrerer det til fulle. Den berømte uttalelsen om at «Vi klarer det» forfølger henne. Merkel insisterte og fortsetter å insistere på at Tyskland og Europa er i stand til å takle de økte ankomstene av mennesker på flukt, men det er som en rød klut i ansiktet på lederne i Polen, Ungarn, Slovakia og Østerrike.
Kritikken fra øst er knallhard. Merkels flyktningpolitikk er «uansvarlig» og en oppmuntring for flyktninger til å bryte opp og reise til Europa, ifølge Østerrikes forsvarsminister Hans Peter Doskozil i avisen Kronen Zeitung. Tysklands utenrikspolitikk er egoistisk og «forfølger kun sine egne mål», sier Polens utenriksminister Witold Waszczykowski i et intervju med nyhetsbyrået dpa. Han avviser fullstendig EUs kvoteordning for omfordeling av flyktningene. Da Merkel besøkte Tsjekkia sist torsdag ble hun tatt imot med buing, «Merkel må vekk»-tilrop og pipekonsert i Praha. Tsjekkias president Milos Zeman har kalt asylsøkerne som kommer til Europa for en trojansk hest og Merkels åpne flyktningpolitikk for idioti. I Ungarn er motstanden mot kvotesystemet så stor at det er planlagt folkeavstemning om spørsmålet 2. oktober. Slovakia har gått til sak mot EUs system for fordeling av asylsøkerne.
Ryker flyktningavtalen med Tyrkia, er det forhatte og feilslåtte kvotesystemet for en mer rettferdig fordeling av asylsøkerne i Europa, EUs eneste back up. For å lette byrden på landene langs EUs yttergrenser bestemte EU i fjor å fordele totalt 160.000 av asylsøkerne som kom til Italia og Hellas på de andre medlemslandene. Slovakia, Ungarn, Romania og Tsjekkia stemte imot, men ble nedstemt av flertallet. Etterpå har motstanden mot ordningen vokst og implementeringen har feilet totalt. Kun en brøkdel av de 160.000 er faktisk blitt tatt imot i et annet EU-land, og disse 160.000 utgjør også kun en liten andel av alle asylsøkerne som kom til Europa i fjor. Det er lite som tyder på at Europa klarer det, slik Merkel insisterer på.
Angela Merkel er blitt beskyldt for å ha latt følelsene løpe av med henne da hun erklærte «vi klarer det». At avgjørelsen var overilt og derfor utypisk henne. Merkel er kjent for å veie for og mot lenge før hun tar en avgjørelse, ofte ender hun opp på en trygg mellomposisjon mange kan være enige i. Ikke denne gangen. Men i stedet for å se det som et uttrykk for at følelsene tok overhånd, er det mulig å lese det som en avgjørelse tatt av en ekte statskvinne. Tyskland er Europas mektigste og rikeste land – det ligger et ansvar i en slik posisjon. Drøyt én million asylsøkere i fjor er ikke uoverkommelig for et land med 80 millioner innbyggere. I Syrias naboland Libanon er nå en tredjedel av befolkningen flyktninger og migranter. Landet er på bristepunktet, men har samtidig vist imponerende motstandskraft til å stå imot full kollaps. At store, stabile Tyskland skulle knekke av én million asylsøkere er ikke troverdig.
Den siste tida har Tyskland tatt en stadig mer ledende rolle i europeisk utenrikspolitikk. Eurokrisen i Hellas, krigen i Ukraina og flyktningkrisen i fjor er alle eksempler på at Tyskland tar styringa for EU. Kritikken handler ofte om at det er for mye overstyring, samtidig er det ingen tvil om at EUs 28 (etter hvert 27) medlemmer trenger handling. Men selv ikke store Tyskland kan styre alene. Mottakelsen blant kollegene i Europa sist uke tyder på at Merkel risikerer å bli ensom på toppen, det er verken EU, Tyskland eller flyktningene tjent med.