Hjelpeorganisasjonen ble dømt til å betale ca. 5,5 millioner kr. til kanadiske Steve Dennis, inkludert 100 000 kr. i oppreisningserstatning. Han beviste i retten at Flyktninghjelpen hadde brutt sine egne sikkerhetsregler, blant annet ved plutselig å droppe den bestilte væpnede politieskorten i forbindelse med et besøk i Dadaab flyktningleir i Kenya av daværende generalsekretær, Elisabeth Rasmusson.
Ingen vil påstå at det var Flyktninghjelpen som angrep eller løsnet skudd, men uaktsomheten bidro til at en ung kenyansk sjåfør mistet livet, flere ansatte fikk skuddskader og fire ansatte ble kidnappet i fire dager før de ble reddet. Saksøkeren var blant dem som ble skutt og kidnappet og har fått varig mén. Dette var første gang en sivilsamfunn-hjelpearbeider nådde frem i retten med søksmål mot sin arbeidsgiver etter sikkerhetsbrudd. Liknende tilfeller er blitt løst via forlik. Dadaab-saken skapte bølger i hele bistandsbransjen, meldte the Guardian.
De tre sjefene i Flyktninghjelpen som retten fant ansvarlige og en fjerde sjef som retten også mente hadde brutt sikkerhetsregler, fortsatte alle i jobbene sine eller ble forfremmet i årene etter kidnappingen. Dette til tross for at en intern gjennomgang i juli 2012 av sikkerhetsrådgiver Chris Allen slo fast både "ekstrem forsømmelse av ansvaret overfor ansatte" (midt på side 13) og hvilke av Flyktninghjelpens sjefer som hadde tatt de fatale avgjørelsene. Flyktninghjelpens ledelse har hele tiden holdt Allens rapport hemmelig for kidnappingsofrene, selv om de spurte om å få all mulig informasjon om hendelsen.
Allens rapport ble lagt frem som bevismateriale i retten, og ble derfor tilgjengelig først 3,5 år etter hendelsen. Han skrev at Flyktninghjelpens ansvarsbrudd i Dadaab også kunne være relevant i andre av organisasjonens operasjoner (øverst på side 3). I en rapport fra januar 2012 pekte en annen sikkerhetsekspert, Hannah Vaughan-Lee, på en rekke mangler i Flyktninghjelpens sikkerhetsopplegg i Dadaab før kidnappingen. Hun forklarte i retten at "det i realiteten ikke var noen sikkerhetsadministrasjon i Dadaab" fra Flyktninghjelpens side (øverst på side 21 i dommen).
Tre av de kidnappede ble ifølge dem selv mobbet ut av jobbene sine fordi de (og flere andre ansatte) ba om ekstern gransking av det verste angrepet mot Flyktninghjelpen noensinne. Den fjerde kidnappede var hun som kvelden før besøket tok avgjørelsen om å droppe den foreskrevne væpnede eskorten uten å konsultere med sikkerhetsansvarlige. Hun er blant de tre sjefene som Oslo tingrett fant grovt uaktsomme. Hun støttet ikke kravet om ekstern gjennomgang, forteller de som ønsket nettopp dette. I motsetning til de tre andre kidnappede som ikke gjorde noe galt, fortsatte hun i Flyktninghjelpen og ble forfremmet til regiondirektør for Afghanistan og Pakistan.
Flyktninghjelpens sikkerhetsmangler går lengre enn hendelsen i Dadaab. En Norad-evaluering fra 2013 av fem av Flyktninghjelpens humanitære programmer sier på side xx om beredskapsstyrken NORCAP: "Teamet fant også alvorlige mangler innen sikkerhetsansvar." Det er overraskende at evalueringsteamet, som begynte sitt feltarbeid samme måned som de fire kidnappingsofrene ble reddet (juli 2012), ikke benyttet anledningen til å ta opp den alvorlig sikkerhetshendelsen i Dadaab da de besøkte Kenyas naboland Somalia, eller i et av de mange intervjuene med Flyktninghjelpens ledere og medarbeidere. I den 204 sider lange rapporten som Norad kan ha brukt to millioner kr. i offentlige midler på, er det ingen omtale av kidnappingen eller noen analyse av Flyktninghjelpens sikkerhet eller etiske rammer. Selv om mandatet for evalueringen ble skrevet før Dadaab-angrepet, var det ikke første gang ansatte ble drept, bortført eller skadet. I 2006 og 2008 ble to av Flyktninghjelpens ansatte drept; en av dem ble først bortført. Det virker påkrevet for enhver gjennomgang av humanitære aktiviteter i høyrisiko-land å utdype sikkerhetsrutiner og etisk praksis.
De tre sannhetssøkende kidnappingsofrene ble fortalt at de var bråkebøtter og at arbeidskontraktene deres ville avsluttes, noe som også skjedde (nederst på side 43 i dommen). De er dermed ikke bare blitt kidnappet og fysisk og psykisk rammet av arbeidsgiverens grove uaktsomhet, de mistet også jobben pga. hendelsen. Flyktninghjelpen gikk aldri med på en ekstern gjennomgang av kidnappingen, men den grundige og fellende dommen på 49 sider i november 2015 kan gjøre nytten. I lys av saken utdypet i mars 2016 et nettsted med nyheter og analyse om utviklingssamarbeid, Devex, arbeidsgiveres sikkerhetsansvar og listet opp verktøy for å møte risikoen hjelpearbeidere utsettes for. Bistandsaktuelt intervjuet i august 2016 kidnappingsofferet Glenn Costes om hans slit med å oppnå erstatning fra Flyktninghjelpen.
I oktober i fjor spurte jeg Flyktninghjelpen via Twitter hvordan de ville støtte kidnappingsofrene, og tvitret om saken flere ganger. Den dagen dommen falt, gratulerte jeg Steve Dennis med seieren, også via Twitter. Jeg var rystet over Flyktninghjelpens manglende sikkerhetsopplegg, at ledelsen mente Dennis burde be de morderiske kidnapperne om erstatning i stedet for Flyktninghjelpen, og at organisasjonen motsatte seg å betale erstatningen Dennis ba om fordi "det ville gå ut over bistand til flyktninger". Jeg er skamfull over at en norsk arbeidsgiver, som jeg via min skatt er med på å finansiere, demonstrerer slike slette holdninger og tvilsom praksis.
Etter å ha lest denne artikkelen fra april 2016 og dommen stilte jeg påny spørsmål via Twitter til Flyktninghjelpen i juli i år. Svarene jeg fikk var flere invitasjoner til samtale på deres kontor. Dette oppfattet jeg som et forsøk på unnamanøver, så jeg har ikke stilt opp. (Det er selvfølgelig mulig at Flyktninghjelpen bare ville takke meg hjerteligst for støtten til ansatte som er blitt kidnappet og skutt av Al Shabaab.)
Etter min mening bør Flyktninghjelpen begynne å leve opp til sine retningslinjer for åpenhet og dele offentlig hvordan de følger opp dommen. Mine spørsmål:
- ü Hvordan påvirker dommen om grov uaktsomhet Flyktninghjelpens ansvar overfor de andre ofrene for angrepet?
- ü Fører dommen til tiltak mot lederne som retten fant ansvarlige?
- ü Ville de andre ofrene også reist erstatningskrav mot Flyktninghjelpen hvis de hadde hatt økonomiske midler til det og ikke var redde for at karrieren ville lide?
- ü Er det i det hele tatt mulig å jobbe i Flyktninghjelpen og å stille konstruktive spørsmål rundt sin egen og andre ansattes sikkerhet?
Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 og er Norges største internasjonale hjelpeorganisasjon, med 5 000 ansatte i 25 av de mest kriserammede landene i verden. Budsjettet for 2015 var om lag 2,8 milliarder kr. Flyktninghjelpen bisto i fjor 5,4 millioner av de 65 millioner menneskene globalt som er drevet på flukt. Mange av dem risikerer å bli drept eller lemlestet i konflikter og katastrofer, og hjelpearbeidere utsettes også for en økende personlig risiko. Ifølge en global database ble ti hjelpearbeidere drept per måned i 2014, mer enn dobbelt så mange som ti år tidligere. Kidnappede hjelpearbeidere (som overlevde) i samme periode økte fra 23 til 120.
Hvert år etter hendelsen i Dadaab er ansatte i Flyktninghjelpen blitt kidnappet. 2013: Tre ansatte i Afghanistan; 2014: 15 ansatte i Syria (Dette ble rapportert under rettssaken i Oslo tingrett men ikke i Flyktninghjelpens årsrapport); 2015: En medarbeider (land ikke nevnt i årsrapporten.) I tillegg ble to ansatte drept i Mali i 2013. Totalt ble 28 personer drept, kidnappet eller skutt (som vi vet om) i løpet av fire år, inkludert hendelsen i Dadaab. Dette er høye tall, og det er rart at det ikke er gjort nærmere undersøkelser av dette. Ifølge 2015-årsrapporten registrerte Flyktninghjelpen 320 sikkerhetshendelser i 2015, inkludert 36 tilfeller av personskader. Norske Astrid Sehl, som overlevde kidnappingen i Dadaab, spurte i et innlegg i Aftenposten i november 2015 hvor mye risiko hjelpearbeidere skal tåle.
Dommen i Oslo tingrett slo fast at Flyktninghjelpens ledere unngikk å iverksette organisasjonens egne retningslinjer for sikkerhet og åpenhet overfor ansatte. Det kan virke som om grunnleggende ledelsesprinsipper har blåst rett ut av Flyktninghjelpens vinduer innerst i Oslofjorden. Igjen sitter en gruppe sjefer som har mobbet ofrene ut av jobbene sine, i stedet for å lytte til dem og lære av hendelsen. Visstnok har alle ansatte fått munnkurv om saken. Trolig er det tungt for mange å jobbe et sted hvor frykt og kontroll er satt i system slik det er beskrevet i dommen. I rettssaken kom det frem at Flyktninghjelpen overvåker sosiale medier og bruker ansattes innlegg som bevis på ulydighet. Åpenheten og etterretteligheten som Flyktninghjelpen forplikter seg til på nettsiden og sier er gode, norske verdier, har dårlige kår i hjelpeorganisasjonen. Nettsiden nevner at "Code of Conduct" skal være tilgjengelig, men den er ikke å finne selv om en Norad-gjennomgang nevner at den har eksistert siden 2008.
Mens kollegene fortsatt var kidnappet, uttalte generalsekretær Elisabeth Rasmusson: "Vi har ikke brutt noen sikkerhetsregler. Vi var inne i et område hvor det ikke er behov for politieskorte. Angrepet kom veldig uventet." I årene før dommen nektet Flyktninghjelpen ethvert ansvar for det som skjedde og viste til hvor fryktelig hendelsen var for organisasjonen. Hvis ikke Steve Dennis hadde gått rettens vei, kunne generalsekretærens usannheter ha blitt stående nærmest ubestridt. Flyktninghjelpen kunne ha fortsatt sin skjødesløshet uten medieoppmerksomheten og kravene til etterrettelighet som fortsetter å komme i kjølvannet av rettssaken.
Steve Dennis hadde varslet internt om utrygge rutiner lenger før kidnappingen. Å kvitte seg med sikkerhetsbevisste medarbeidere er uklokt og farlig. Det er ikke godt å si om ledelsen har mobbet og avsluttet arbeidskontraktene til ansatte som f.eks. var involvert i de 320 sikkerhetshendelsene i 2015. Med mindre en skadelidende arbeidstaker kan betale for advokat og rettssak, som Dennis gjorde med 1,9 millioner kr (side 47), har Flyktninghjelpens ledere hatt gode muligheter til å dekke over eventuelle forsømmelser. Som nevnt er Dennis den første i verden som har nådd frem i retten med denne type sak. De færreste ønsker å gå gjennom en lang, dyr og utmattende rettsprosess. Ansatte må ha garanti for at det er trygt å varsle internt om regelbrudd og at dette følges opp på en tilfredsstillende måte. Ellers kan arbeidsplassen bli en farlig trykkoker.
5. Vedta regler for beskyttelse av varslere mot gjengjeldelse, i tråd med Arbeidsmiljøloven og dette forslaget til FN. Hold obligatorisk, scenariobasert opplæring. Begynn med øverste ledernivå.
6. Avtal med Flyktninghjelpens styre hvordan brudd på interne regler skal håndheves. Del beslutningen med alle ansatte og på Flyktninghjelpens offentlige nettside. For eksempel er ikke setningen "sikkerhetsreglene skal følges" på side 7 i dagens personalpolitikk troverdig med mindre sanksjoner knyttes til reglene.
I en artikkel fra oktober 2015 sier Flyktninghjelpen at den har gjennomført rundt 130 sikkerhetsanbefalinger fra en intern gjennomgang av kidnappingen i Dadaab. Dette er forhåpentligvis grundig dokumentert overfor styret. Når det gjelder forbedring av det etiske rammeverket og iverksetting er situasjonen diffus, derfor de syv anbefalingene (over). Idar Kreutzer, som leder Flyktninghjelpens styre, og de ti medlemmene har også et ansvar for at Flyktninghjelpen overholder sine forpliktelser. Styret er blitt informert om overtramp mot ofrene for kidnappingen men har valgt ikke å holde ledelsen ansvarlig. I norsk sammenheng er dette alvorlig, da reglene er strenge for styrer i en privat stiftelse som Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpens givere bør også kreve at ledelsen opptrer profesjonelt og i tråd med regelverket til enhver tid. Den norske staten er den største bidragsyteren til Flyktninghjelpen, med 27% av 2015-budsjettet på ca. 2,8 milliarder kr. pluss norske andeler av FN-organisasjoners bidrag, som utgjorde 28% (side 11 i årsrapporten). I lys av dette kan det være nyttig med en utredning i regi av Stortinget av Flyktninghjelpens praktiske gjennomføring av lover og regelverk ut over det som ble avdekket av dommen i Tingretten. Det skulle bare mangle at ikke en organisasjon med et så viktig mandat ønsker å bevise at den etterlever en høy etisk standard, og at den kan gjenopprette tilliten som gikk tapt under håndteringen av Dadaab-saken.