KrF-ideolog Erik Lunde, forfatter av boka «Kristendemokrati» og leder for Kristendemokratisk forum, ga i Klassekampen i går uttrykk for det flertallet i partiet trolig mener. Best hadde det vært for partiet med en regjering av Høyre, Venstre og KrF. Men siden Frp stenger for det, må KrF som et sentrumsparti kunne holde døra «åpen for samarbeid med flere partier, som Ap og Sp».
Interessant nok har Lunde invitert Knut Arild Hareide, Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til et møte i Kristendemokratisk forum i oktober. De tre partilederne vil alle i regjering. Antakelig har de personlig ikke noe imot å sitte i samme regjering. Om velgerne vil det, er et annet og helt avgjørende spørsmål.
Det nærmer seg den tida da KrF må bestemme seg for side. Partilandsmøtet er riktig nok først neste vår. Men allerede på landsstyremøtet i november får vi en pekepinn på hvor det bærer hen.
Ett er allerede sikkert: KrF vil ikke ha noe mer med Frp å gjøre. Verken i regjering eller i en samarbeidsavtale.
Partiet kommer ikke til å gjenta sitt løfte fra forrige stortingsvalg om å støtte en borgerlig regjering der også Frp er med. Frp har i løpet av perioden gjort seg uspiselig for KrF. Knut Arild Hareide har som mål å lede partiet inn i regjering etter fire år utenfor. Utenforskapet har gått på oppslutningen løs. Partiet sliter for å holde seg på den riktige siden av sperregrensen. KrF-leder Hareide vil heller bli husket for å ha ledet sitt parti inn i regjering enn partilederen som ledet partiet ut av norsk politikk.
Målet om regjeringsmakt står i en trygg KrF-tradisjon. Partiet har vært med i samtlige sju borgerlige regjeringer siden 1963. KrF har hatt statsministeren tre ganger. (Korvald 1972–1973. Bondevik i 1997–2000. Bondevik II 2001–2005). KrF har alltid likt seg best i selskap med de to sentrumspartiene Venstre og Sp. KrF hadde et anstrengt forhold til Høyre på 1980-tallet på grunn av abortsaken. Forholdet ble bedre da abortsaken var ute av verden.
KrF har aldri kommet på talefot med Frp. Carl I. Hagens parti var mot alt det KrF står for. Det bedret seg med Siv Jensen, men det skar seg med Per Sandberg.
KrF beste periode etter krigen var under sentrumsregjeringen Bondevik. Den daværende mindretallsregjeringen av KrF, Venstre og Sp definerte seg som uavhengig av partiblokkene. Den ble så populær at Ap og Høyre i 2000 gikk sammen om å felle regjeringen på en klimasak. Ved siden av Jaglands kabinettsspørsmål til velgerne i 1997 (36,9) er Jens Stoltenbergs regjeringsjakt sammen med Høyre-leder Jan Petersen i 2000, den største taktiske bommerten i Aps parlamentariske historie. Ap ble hardt straffet av velgerne ved valget året etter. Høyre gikk kraftig fram.
Drømmen om en ny sentrumsregjering lever videre i deler av KrF. Knut Arild Hareide lanserte samling i sentrum da han kom tilbake etter pappapermen i sommer. Noen mente at han var tatt av ammetåka. Venstre-leder Trine Skei Grande og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vendte tommelen ned. Det er dumt å si nei på refleks. Hareide pekte på en ubrukt mulighet. Det gir mer makt å samle seg i sentrum enn å springe i hver sin retning.
KrFs mål om å komme i regjeringen kan trolig bare nås hvis partiet bytter side. Statsminister Erna Solberg vil ikke skifte ut Siv Jensen med Knut Arild Hareide. Jensen lever etter Carl I. Hagen-doktrinen om at Frp ikke vil støtte en regjering som ikke partiet er med i.
Skal Hareide i regjering må han gå inn i Regjeringen Støre. Ap-lederen er åpen for det. Men det er usikkert om Hareide kan få med seg partiet på et sidebytte. Partiungdommen stritter imot. Det samme gjør den mer konservative delen av partiets grunnfjell. Hvis partiledelsen kjører for hardt på samarbeid med Ap, kan KrF sprekke. Jeg tror KrF vil ta en «Kjell Magne Bondevik». KrF er et blokkuavhengig sentrumsparti, som må kunne samarbeide med begge sider. Partiet kan si et tydelig nei til Siv Jensen, men stille seg åpen for både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.
For Erna Solberg vil et «tja» fra KrF være ødeleggende for hennes regjeringsprosjekt. For Jonas Gahr Støre vil et «tja» fra KrF være en fordel. Et eventuelt regjeringssamarbeid med KrF er ingen opplagt sak i Ap. Det vil av mange bli oppfattet som et skritt mot høyre. Derimot vil det være enkelt for Jonas Gahr Støre å få landsmøtet med på et vedtak som holder døra åpen for et regjeringssamarbeid med andre partier. Ingen nevnt. Ingen glemt.