Men det ligger en ideologi bak ideen om høyresidas «valgfrihet»: Ideen om private forbrukere som altseende og altvitende bevisste forbrukere som alltid handler rasjonelt og effektivt. La oss igjen ta eksempelet Ammerud. «Aktører med fornøyde brukere og ansatte vil vinne fram, de andre vil tape.» er Bekkelunds argument, og Ammerud får gjentatte priser av både daværende byråd i Oslo Sylvi Listhaug og brukerne. Brukerne var nok fornøyd med pleien, men det var noe de ikke visste: Saken viste at skapet var fullt av skjeletter i form av grove brudd på lønns- og arbeidsfold som (for)brukerne og deres pårørende ikke skulle vite om, og de færreste vil jo at de som passer sine kjære skal jobbe under uverdige forhold. Så her faller myten om den bevisste forbruker i det uforstyrrede markedet. Du vinner om du jukser også, for sjøl om de ble ferska har velferdsprofitørene allerede tjent fett ferm til den dagen. Tilfellet Ammerud er et lysende skoleekempel på at det ikke er effektiv bruk av ressursene, men utnytting av arbeidere som er bakgrunnen for velferdsprofitørens omdanning av skattekroner til profitt.
Høyresida har et stort behov for å viske ut skillet mellom idelle private aktører og profittdrevne aktører i velferdsstaten. Derfor snakker de konsekvent om «private aktører» og «alle gode krefter». Dette finner vi igjen i regjeringserklæringen der regjeringen hevder at det ikke er vesensforskjell på velferdstjenester og tjenester i markedet ellers. Velferdsstatens oppgaver likestilles i svarinnlegget med å selge blyanter. Å skape velferd og selge blyanter er begge flotte yrker, og de som jobber med dette er med rette stolte av yrket sitt. Samtidig er forsøket på å likestille dem et retorisk grep for å viske ut forskjellen mellom velferdsstatens rolle som universell profittfri tjeneste for alle samfunnets deltakere og blyantselgerens profittdrevne butikk. Enkelte ting er bare for viktig til at det skal overlates til et uforutsigbart profittdrevet marked, og dette gjelder selvfølgelig velferdsstaten. Hun trekker selv fram fastlegetjenesten som argument på at en privat tjeneste er umåtelig populær, men glemmer å fortelle hvem som betaler den. Ved siden av din lille egenandel er det nemlig skattekroner gjennom Helfo og andre statlige ordninger som finansierer fastlegetjenesten. Fastlege er en del av den offentlig betalte og garanterte velferden, tannlegetjenester derimot: De er virkelig private når du er ferdig med skoletannlegen, og da koster det skjorta.
Bekkelund trekker frem lønns- og pensjonsvilkår, og fremholder at konkurranse om arbeidstakere gjennom flere aktører i velferden er et gode for arbeidstakeren. At flere arbeidsgivere konkurrerer om arbeiderne skal da i teorien gi arbeideren større makt på lønnsforhold ved at de kan velge hvilken arbeidsgivers lønnsvilkår de vil akseptere for å selge arbeidskrafta si. Problemet er at dette argumentet feiler: EØS og østutvidelesen er en av de viktige grunnene til dette i det nåværende tidspunktet. For at Bekkelunds argument på noen måte skulle kunne fungere i dagens Norge måtte velferdsprofitørene konkurrere om et fast antall arbeidere, og helst måtte det vært litt færre arbeidere tilgjengelig enn det behovet tilsa. I en slik tenkt setting kan vi si at arbeideren kan velge hvor hun vil jobbe, og til hvilken pris gjennom at arbeideren bevisst kan velge vekk det dårligste tilbudet på lønns- og arbeidsvilkår. Det største problemet i dag i forhold til Bekkelunds argument blir da nettopp EØS. Det er aldri noe problem for profitørene å skape en overflod av arbeidere i forhold til antallet arbeidsplasser. Østutvidelsen av EØS åpnet et gedigent marked for profitørene der de kan importere fagarbeidere som er like kvalifiserte som de norske fra et mye lavere lønnsnivå inn til Norge. De importerte arbeiderne er villige til å jobbe for langt mindre enn det normale norske lønnsnivået siden det likevel er mer enn de tjente i hjemlandet...deretter starter utbyttingen.
Denne bevisst skapte overfloden av arbeidskraft legger dermed bukta og begge endene pent plassert under profitørenes makt når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Ett eksempel her er Orange Helse og deres arbeidsgiverpolitikk. Kort forklart fungerer den slik: Sykepleiere hentes fra østeuropa for å jobbe i Norge, men de må betale gjennom sitt lønnsarbeid i etterkant for både norskkurs med mer. De blir rett og slett gjeldsslaver for velferdsprofitøren, og kan da nettopp ikke utøve høyresidas «valgfrihet» på lønns- og arbeidsvilkår som Bekkelund fremsetter. Både fordi at det er alltid andre å hente inn som kan utbyttes, og fordi arbeiderens påtvungne gjeld til profitøren lenker dem til han. Andre gode eksempler på hvordan EØS og østutvidelsen brukes av bedrifter og bransjer til å presse lønns- og arbeidsvilkår er blant annet byggebransjen og transportnæringen der vi finner akkurat det samme: Mange østeupeiske arbeidere som utnyttes med ekstremt lave lønner og elendige arbeidsforhold. Denne grove utnyttingen av arbeidsfolk hadde ikke vært mulig uten EØSavtalens frie flyt av arbeidskraft. Igjen ser vi at EØS blir elitens verktøy for å spille arbeidere både i Norge og utlandet opp mot hverandre i en konkurranse i å underby hverandre på lønns- og arbeidskår.
Barnehagesektoren har i de senere år blitt høyt ettertraktet av profitørene, og å påstå at de driver butikk av godhet er tull, de driver butikk for fortjeneste. Noe som blir klart i VG 7 juli i år når det avdekkes at Norlandia Care tok ut 102 millioner i utbytte. Men det er klart at velferdsprofitørene og deres ideologer ønsker å fremstille sine private tilbud som et gode til befolkningen, og samtidig fordekker profittdelen og hvordan den skapes av våre skattekroner. Skal vi tro på velferdsprofitørenes nyliberale gospel driver de ikke engang med dette for å tjene penger. NHO Service som organiserer bransjene til velferdsprofitørene har derimot vært ærlige på profittmotivet til velferdsprofitørene i forbindelse med kommunereformen: «… for oss som bedrifter er det positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester». Velferdsprofitørene leiker nemlig ikke butikk, og det er våre skattekroner som er deres butikk.
Som filosofen Zizek passende beskrev nyliberalismens frihetsbegrep med dens konkurransejag, anbudshysteri og utbytting av arbeidere for å skape profitt: «Du er fri til å gjøre hva du vil, så lenge det innebærer shopping!»
Foto: Fran Sundal/Rødt.