Opprørerne i Tyrkia må ha fulgt en gammel manual for militærkupp. De skramlet med fly og helikoptre, kjørte tanks i gatene og overtok den statlige televisjonen. Men Erdogan var fortsatt på frifot, og svarte via FaceTime på en privat TV-kanal. Han ba folk ta til gatene og oppfordret imamene til å bruke landets 80.000 minareter i en folkelig mobilisering. En meningsmåling viser at 80 prosent vendte seg mot kuppmakerne.
Nå samles makta mer og mer rundt Erdogan, ikke så ulikt Putin i Russland. Vestlige spåmenn har mange ganger trodd at den folkelige oppslutningen om dem vil skrumpe med ytringsfriheten, men det har vist seg å være ønsketenkning. Tyrkia er et annet sted, som det heter, liksom Russland. Landet var et forbilde for mange i Midtøsten da den arabiske våren startet i 2011, og blir ikke nødvendigvis mindre relevant nå.
Utenrikspolitisk var tyrkerne i ferd med å sanere konflikter da kuppet kom. Det var en dyd av nødvendighet, for det hadde ballet på seg med konfliktstoff i alle retninger. Først kom overenskomsten med Israel, som åpnet for humanitær hjelp til Gaza via den israelske havna Ashdod, samtidig som den maritime blokaden av Gaza ble opprettholdt. Israelsk gass går heretter til Tyrkia og styrker landets posisjon som transittland til Europa. Så beklaget Erdogan den berømmelige nedskytingen av det russiske flyet, med umiddelbar positiv respons fra Putin. Begge hadde dårlig råd til å la konflikten fortsette.
Tyrkia går en fin balansegang i den betente konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia. Relasjonene bygges ut til begge, en oppskrift USA har brukt mange ganger ved f.eks. å sende våpen til begge sider i pågående konflikter. Erdogan har besøkt Riyadh tre ganger det siste året og har støttet den saudiske krigføringen i Jemen. Det økonomiske samarbeidet med Iran har vært lite påvirket av de politiske motsetningene, og handelen tar seg nå opp igjen etter noen år med nedgang under sanksjonene mot den islamske republikken.
Forsiktigvis ble det også tatt til orde for å gjenopprette forbindelser med Egypt, men de egyptiske reaksjonene på kuppforsøket satte antakelig en stopper for det. Egypterne heiet på kuppmakerne en stakket stund, og blokkerte en uttalelse fra FNs sikkerhetsråd som oppfordret alle parter til å «respektere den demokratisk valgte regjeringen i Tyrkia».
Forholdet til Vesten blir nå satt på nye prøver, særlig forholdet til USA. Tyrkia har varslet at utleveringsbegjæringen av Fethullah Gülen, som sies å ha vært delaktig i kuppet – i hvilken grad gjenstår å se – vil komme om en ukes tid. Påstander om utenlandsk medvirkning er vanlig i slike situasjoner, og Erdogan har mer enn antydet at kuppmakerne har hatt støtte fra andre land. USAs «la det skure»-holdning til Gülen vil bli satt på hard prøve, likesom forholdet mellom de to NATO-landene generelt.
For det første blir det nære forholdet mellom deres militære etater berørt. Store utrenskninger er på gang i Tyrkia, og kanskje blir det også institusjonelle endringer. Dermed kan USA miste en viktig kilde til innflytelse med følger for våpensalg, militære øvelser, trening og opplæring i amerikansk militær tankegang. For det andre kan Tyrkia bruke sin strategiske plassering i forhold til Syria og kampen mot ISIL som pressmiddel. Erdogan vil stå i kampen mot ISIL – ISILs terrorvirksomhet i Tyrkia sørger for det – men samtidig nærmer han seg Al-Qaida, som i hovedsak er syrisk basert og har front mot Assad. USA har heller ikke vært fjernt for den tanken for egen del – hvor mange ganger har ikke amerikanerne sagt ISIL og vært tause om Al-Qaida – men dette kan ta former og få et omfang som er kompliserende, bl.a. for samordningen med Russland. For det tredje kan NATOs konfrontatoriske holdning til Russland fra siste toppmøte slå sprekker. Tyrkisk alenegang kan dukke opp i flere sammenhenger.
EU er programforpliktet til å forsvare demokrati og rettsstat, og har vært påpasselig med å reise de fanene. Forhandlingene om medlemskap er i potten, men det er den minste bekymringen både for EU og Erdogan. Viktigere nå er migrasjonsavtalen, hvor visum-liberaliseringen og antiterrorlovene er uavklarte spørsmål. Tyrkerne var ikke rede til å modifisere lovene før kuppet og hører naturligvis ikke på det øret nå, derfor blir trolig visum-liberaliseringen også stående på stedet hvil. Likevel er det grunn til å tro at migrasjonsavtalen videreføres. Den har fungert godt og vil finne sin egen vei.
Oppsummert: Erdogan benytter anledningen til å drive maktkonsentrasjonen videre og innføre presidentstyre på bekostning av demokratiske friheter og rettigheter. EU reagerer på dette og skyver dermed Tyrkia fra seg, uten egentlig å ville det. USA strever med å beholde sin innflytelse i landet, men mister antakelig noen av holdhakene. Konsekvensen kan bli at Erdogan justerer Tyrkias geopolitisk plattform, fjernere fra USA og litt fjernere fra EU. Sine stormaktsambisjoner vil han videreføre uansett, for han er mer ottomansk enn atatürksk.