Det første spillet kom i 1996, og var et omfattende rollespill (RPG). Du var Ash Ketchum, ung Pokémon-trener, og måtte ut i verden og fange, og trene, Pokémon, for å bli den beste Pokémon-mesteren.
Universet hadde dybde med en godt utviklet bakhistorie til alle de søte små pokemonene, og kampsystemet (med en slags ekstrem versjon av stein/saks/papir – en vannpokemon slår en ildpokemon slår en gresspokemon) ga det hele et element av strategi og ferdighet som appellerte til fansen.
For ikke å snakke om «fang alle»- elementet. Det er noe med mennesker og ting som utløser samlemani. Kombinasjonen var uslåelig.
Etterpå kom pokemonkortene, et «Collectible Card Game» (CCG) utviklet av Wizards of The Coast, som også står bak den store hiten «Magic the gathering». Min generasjon har uhorvelige mengder pokemonkort liggende i esker på barneværelsene. Jeg anbefaler alle å sjekke prisene de selges for på eBay, om dere vil føle dere rike.
Så var det TV-serien, selvfølgelig, en animé som gjorde universet tilgjengelig for alle, dataspill/kortspill eller ei. Så kom en mengde filmer.
Det jeg prøver å si er at folka på 25–30 som sitter i parken på gamle kirkeplass i Drammen – eller ved Papirbredden (to steder med høy Pokémon-tetthet, takket være noen skulpturer og fontener, og at «pokestops» er plassert ved landemerker av offentlig interesse) har drømt om å være pokemontrenere ute i verden hele livet. Noen av oss kan alle navna på alle de 151 originale monstrene fordi vi pugga dem da vi var 11. Dette er vår kruttlapp-pistol og Fantomet og epleslang. Det traff oss rett i barndommen, rett i storefri på Sysle skole og late morgener foran TV-en. Og den gangen vi installerte rare programmer på PC-en for å kunne spille dem uten gameboy.
Nostalgi er store penger. De nostalgiske har allerede etablert merkevarelojalitet, og nå har vi noe vi ikke hadde da: jobber og penger vi kan bruke på akkurat det vi vil. Vi har dyre smarttelefoner koblet til en betalingsløsning. Ingen kan stoppe oss. Jeg har fremdeles et sinne i meg etter den gangen jeg ble nektet Batman-T-skjorta mi av moralens voktere på Bøen Familiebarnehage. Eierne av Batman-lisensen har tjent mye penger på min tendens til å trasskjøpe Batman-effekter.
Og det er ikke bare min generasjon som får sine formative år melket av kulturkapitalismen: Gamle rockere fyller fortsatt stadion, og sist jeg var på Buddy scene var lokalet stappa med folk som skulle høre et Creedence-coverband. Fantomet er fremdeles stripe i Aftenposten.
Alle farsotter gir seg. Å traske over bruene i Drammen i 25 minus med en telefon som ikke tåler kulde, med fingre uten vanter, kommer antakelig til å dempe utfartslysten noe. Eventuelt er det på tide å investere i Kari Traa-aksjer.
