For alle som i disse dager er bekymret for økt nasjonalisme er det viktig å forstå hva det er som nører oppunder nasjonalismen. Det var den glemte britiske arbeiderklassen, sammen med mer tradisjonelle euroskeptikere som til sist dyttet Storbritannia ut av EU.
Tallene fra EU-avstemningen i Storbritannia, viser at områdene med høyest nei-prosent var de samme områdene som etter flere tiår med markedsliberalistisk politikk har blitt påført stor arbeidsledighet og økonomisk usikkerhet. Jeg mener den store graden av utenforskap som oppleves i Storbritannia, og som ga seg utslag i proteststemmer mot politikerne i forrige ukes Brexit, er en konsekvens av flere tiår med sterk høyrepolitikk. Mange har opplevd å miste jobber, for deretter ikke bli hørt, eller de har blitt møtt med politikk som ikke har evnet å løfte dem inn i felleskapet. Utenforskap føles urettferdig og fører til håpløshet og sinne. Håpløshet og sinne fører til motstand. Det ikke en urimelig påstand at «Thatcherism» førte til Brexit. Arbeiderklasseområdene i Nord-England og Wales har nå tatt et kraftig oppgjør med det de mener er en fraværende London-elite.
Brexit er et signal om at samfunn trenger aktiv politikk for å unngå at store grupper faller utenfor felleskapet. Heldigvis er det er stor forskjell på situasjonen i Norge og den vi ser i Storbritannia. Ulike norske regjeringer, utgått fra forskjellige partier, har i det store og hele ført en ansvarlig fordelingspolitikk. Tilsvarende ulikheter som finnes i Storbritannia kan likevel vokse frem også i Norge.
I Oslo ser vi allerede trekk som burde bekymre de fleste som er opptatt av bekjempelse av ulikhet og som ønsker mer felleskap og solidaritet.
Tre bydeler i Oslo har flere innbyggere og høyere andel arbeidsledige enn Stavanger. Denne gruppen arbeidsledige er mindre synlig enn de nye arbeidsledige på Sør-Vestlandet, samtidig som mange av disse Osloborgerne har vært arbeidsledige over lengre tid. Til tross for det store antallet arbeidsledige får de ingen særskilt oppmerksomhet fra Regjering og Storting. Jeg mener det er feil. Vi må møte arbeidsledighet med aktiv politikk over hele Norge. En arbeidsledig er en arbeidsledig uansett hvor den måtte bo i landet, det være seg på Sør- Vestlandet, bydelene i Oslo, eller i Moss og Rygge. Dette er dagens regjering ikke enig i.
Det andre eksempelet gjelder andelen fattige barn i Oslo. I dag er andelen fattige barn i Oslo hele 17 prosent, mens landsgjennomsnitt er 9 prosent. Fordelt på bydeler er andelen over 20 prosent i 8 av 15 bydeler. Vi må her huske at alle bydelene i Oslo er større enn de fleste norske kommuner. Bydel Gamle Oslo, med en befolkning på 51.000 mennesker, har en andel fattige barn på over 33 prosent! Ikke overraskende er det de bydelene med flest fattige barn som også har høy arbeidsledighet. For å forhindre at disse barna ender opp utenfor felleskapet, må vi få foreldrene i arbeid. For å gjøre dette må vi i tillegg til gode arbeidsmarkedstiltak ha tilbud til barna. Disse barna må få muligheter til å forberede seg på skole og deltakelse i samfunnet på samme måte som alle andre barn. Tilbud til barna kan også gjøre det mulig for foreldre å kvalifisere seg til jobb eller lære seg norsk slik at de kan delta i arbeidslivet. Vi trenger derfor gratis kjernetid i barnehagene og gratis aktivitetsskole i disse bydelene. Vi har imidlertid en regjering som kutter gratis kjernetid i disse bydelene og som i stede bruker ressursene på skattelette til de som har mest fra før.
I Norge har vi, sammenlignet med Storbritannia, lite utenforskap, men tendensene i Oslo er definitivt til stede. Bekjempelse av utenforskap kommer ikke av seg selv, men er en konsekvens av en aktiv, solidarisk og inkluderende politikk over flere tiår. Erfaringen vi alle bør ta med oss etter Brexit er at «alle faktisk må med». Alternativet har for store kostnader for oss som samfunn og for hvert enkelt menneske.