Jeg trengte nytt pass til sommerferien, og jeg var imponert over det nye timebestillingssystemet på Politihuset på Grønland. Tenk å slippe den lange køen! Jeg bestilte time på nettet, og en tidlig junimandag var jeg på vei til Politihuset for å rekke timen min klokka 09.20.
På Politihuset trakk jeg kølapp nummer 250. Hm, jeg var visst tidlig ute, enda 20 minutter til min date med passluka kl. 09.20. God tid til å gå på do for å ordne hår og sminke. (Jeg skulle jo ta nytt passbilde).
Etter en stund satte jeg meg i den stappfulle ventehallen. Jeg fulgte med de forskjellige tavlene som stadig viste nye kønummer, samtidig som jeg leste avisen og surfet på mobilen. Så ble jeg litt mistenksom. Klokka hadde for lengst passert 09.20. Stadig nye nummer poppet opp, etterfulgt av små «pling!». Men hvor ble det av mitt nummer egentlig?
En time gikk. Jeg begynte å bli urolig. På tavla var alle nummer høyere enn mitt. Jeg gikk bort til mannen i vakta. «Du må følge med, vet du! Din tur er jo over for lenge siden», sa han.
Det viste seg at tidspunktet 09.20 betydde lite. Jeg hadde oversett det som sto med liten skrift på politiets nettsider (vel, egentlig sto det med helt vanlig skrift), at uansett tidspunkt for timen, så teller systemet ned til din tur fra du trekker kølapp. Hva var vitsen med «09.20» da? Jeg bannet, men måtte bare bestille en ny time. Første ledige var to uker seinere. Passet ville så bruke inntil 10 virkedager på å komme i posten. Nervøst telte jeg dager: Jo! Det burde holde, i tide før flyet går. «Vi drar uansett, vi! Du må bare få ordnet dette her», sa familien, uten snev av sympati.
Mandag, klokka 09.20: Jeg trakk kølapp, og stormet fram til en ledig plass i ventehallen, med blikket stivt festet på tavlene. Dette måtte ikke gå galt! En sommerferie var i fare! Alle sanser strittet i full alarmberedskap. Særlig hørselen (for å høre «plinget») og synet (for å se mitt nummer på tavla). Jeg følte meg nærmest som en antilope på en afrikansk savanne. En skikkelig nervøs og skvetten antilope, klar til flukt, med spissede ører og alle sanser åpne for å kunne vite nøyaktig når den farlige løveflokken slår til. Alltid på vakt: «Hei, var det et «pling»?» «Var det mitt nummer?»
Eller: Var jeg kanskje mer som en sulten løvinne på jakt? Som sto klar for å slå kloa i «byttet», altså passluka? Men da nummeret mitt kom opp, løp jeg faktisk som en antilope, i lange, luftige sprang over savannen – mot passluka.
Passet ble fiksa. Nå er det 10 virkedager der jeg antakelig ikke får gjort noe særlig annet enn å holde et skarpt øye med postkassa. Og straks jeg ser byttet, slår jeg kloa i det. Lynraskt, nådeløst. Som en løvinne.