Hvilke tanker og følelser bringer det med seg? Mange. Takknemlighet. Oppgitthet. Glede. Sorg. Med andre ord: Svært motsetningsfylt. Nå skal jeg prøve å se både tilbake i tid og fram i tid. Hva ser jeg?
Jeg ser ei lita skolejente som drømte om å bli lærer, godt støttet av en mamma som selv hadde denne drømmen, men for mamma’n ble det bare en drøm. Hun var jente, født i 1907, yngste jenta i en stor søskenflokk. «Nei,» sa lærerfaren hennes og knuste drømmen ettertrykkelig.
Jeg ser en 18-åring som ikke kom inn på lærerskolen fordi hun var for ung. Aldersgrensa var 19 år. Jeg var bare 18 ½ da jeg gikk ut av gymnaset, og med 2-årig lærerskole ville jeg da vært ferdig lærer uten å være myndig! Den gang var myndighetsalderen 21 år. Så da ble det et lærervikariat ved en ungdomsskole på Vestlandet. Det var jeg ikke for ung til. De eldste elevene var 16 – og er nå 65 år gamle!
Veien jeg har gått har ikke vært noen asfaltert motorvei. Heldigvis! For de vakreste blomstene finner man gjerne i grøftekanten ved grusveien.
Møtene er det som dominerer minnesidene i boka mi. Møtene. Med politikere, statsråder, biskoper, Nobelprisvinner, konge og dronning. Men aller viktigst: Møtene med barn. Møtene med foreldre. Gledesmøter og tårevåte stunder.
Ett av barna som har brent seg inn i minnet, er Manuel fra Chile. Tusener av mennesker ble drept eller forsvant under diktaturet fra 1973 til 1990. Utallige ble mishandlet. En av dem var Manuel. Manuel besøkte oss på Fjell skole. Han var én av en gruppe barn og ungdommer som reiste rundt i Europa for å fortelle om forsvunne mammaer og pappaer og be om hjelp. Plutselig brettet han opp buksa si. Merke på merke. Etter sigarettglør påført av politimenn. «Hvorfor?» spurte elevene. Og med de eldste barneøynene jeg noen gang har sett, svarte han: «Fordi jeg gikk til fengselet og spurte dem, igjen og igjen, hvor pappa’n min var.»
Tankene vandrer videre og stopper ved minnet om seksualundervisningen i Maries klasse. Den som impulsivt kom etter at mamma’n til Selma hadde levert matpakka jenta hadde glemt. Og hun hadde sååå stor mage. Spørsmålene haglet i 2. klasse. De aller fleste skjønte at det lå en baby i magen, men åssen hadde den kommet inn der? Det visste ikke Selma. Det gjorde derimot Marie. Hun kunne det meste om jentetiss og guttetiss og frø og egg. «Men det behøver ikke bli barn selv om de gjør det.» Storøyde elever, musestille, ventet på fortsettelsen. «Det har mamma fortalt. For’n Henry bruker plastikkpåsa.»
Det er Magne og lillesøster Ida. Nattsvart helgebesøk hos pappa. Magne som forstod noe han ikke forstod. Ida som ikke hadde egen seng. Bare pappaseng. Der la også Magne seg. I midten.
Harald var en kløpper i multiplikasjonstabellen. Jeg så en kommende matematikkprofessor sittende der på pulten ved vinduet. Alt rett på brøkprøven. Med et fornøyd smil signaliserte han at jeg måtte komme til pulten hans. Diskré hvisket han: «Men du, veit du egentlig hva en brøk er?» Jeg prøvde så godt jeg kunne på forklaringer om deler av en hel og teller og nevner. Hoderystende, oppgitte skuldertrekk. Så kom det: «En brøk – det er en strek i regninga!»
Fremtidens skole? Vi står foran flere mulige streker i regninga. En av dem er kampen skolen må ta mellom tillit og kontroll. Testhysteriet eter seg inn i hver krik og krok. Fra 1. klasse er det barn, spesielt i Osloskolen, som ukentlig pålegges en egenvurdering med smilemunn/rett munn/nedovermunn, og/eller de skal sette terningkast på seg selv: Er du en 1-stjernes elev eller en 6-stjerners? Lille Anders skal måtte ringe rundt en nedovermunn fordi han, en liten 6-åring med urolige bein og armer, slett ikke greier å oppfylle kravet om å «rekke opp en stille hånd». Slik skapes motiverte, skoleglade barn!
Ludvigsen-utvalget har avgitt sin innstilling. I «Fremtidens skole» er det mye godt å lese, blant annet at i tillegg til basisfagene er både praktiske og estetiske fag og ferdigheter viktige. Det legges vekt på mer dybdelæring og mindre overflatelæring. Innstillingen påpeker at barn og ungdom skal lære å lære. Utvikling av sosiale og emosjonelle ferdigheter presiseres. Skolen skal følgelig ikke bare vektlegge utdannelse, men også dannelse. Så gjenstår det å se hva som blir torpedert av testkåte politikere som kan framstå som kunnskapsløse. Vår kunnskapsminister har for eksempel uttalt bekymring for at 30 prosent av alle elever på 8. trinn havnet på de to laveste nivåene på nasjonale prøver. Da er det sterkt bekymringsfullt at ikke ministeren vet at prøvene er laget slik at 10 prosent skal plasseres på nivå 1 og 20 prosent skal havne på nivå 2. Jeg repeterer: Det er forhåndsbestemt at 30 prosent skal plasseres der de er plassert! Har du sovet i timen, Torbjørn?
Jeg takker for meg med en klump i magen. Jeg vet ikke hvor mange ganger, og hvor høyt, vi må rope: Man kan ikke telle alt som teller! Jeg er livende redd for skjemaveldet. Overlege og psykiater Trond Diseth holdt et foredrag på Nansenskolen i mai, «Stressrelaterte tilstander hos barn og unge, konsekvenser for skolen.» Han fortalte om barn som var blitt blinde og døve og barn med lammelser der det ikke var funnet organiske årsaker. Ved stressreduserende behandling var barna blitt friske. Han ropte høyt om skolens medansvar. Medisinen han foreskrev, var først og fremst færre tester og gode lærere med mange timer i samme klasse. Hurra for allmennlæreren som uforstandige vil avskilte!
Jeg er livende redd for politikere som selv er både blinde og døve. Hvilken medisin trenger de?
Jeg er livende redd for at tellingene erstatter fortellingene i norsk skole. Da er vi på ville veier.
Dyktige lærere er nøkkelen til den gode skole. Og dyktige lærere må, i tillegg til å være faglig sterke, også ha relasjonskompetanse og nærværskompetanse.
Farvel, skolehverdag! Far vel, kjære skole! Du vil trenge mennesker som våger å stå opp for deg, ta styringen og, om nødvendig, tale Roma midt imot. God tur videre!
Artikkelforfatter Unni Helland er fast spaltist i Dagsavisen Fremtiden og lærer. I en uke til.
