Jeg kunne sittet på T-banen og lest på telefonen, på nettet der jeg av og til synes det flommer over av sinte mennesker og hat. I stedet satte jeg meg på en benk og kikket ut over hovedstaden mens jeg leste i Dagsavisen. De ti minuttene i den lille parken var dagens viktigste. Refleksjon. Ettertanke. Og redsel for følgene av Donald Trumps siste sitater.
Jeg tenkte på dem som står opp mot hatet, som ikke lar seg rive med av generalisering mot andre grupper mennesker, enten det dreier seg om legning, religion eller etnisitet. Jeg flyttet tankene fra Donald Trump til gartneriet som en gang lå her. Gartner Rolf A. Syversen gikk til handling da hundrevis av jøder lå gjemt rundt omkring i hovedstaden etter massearrestasjonen i 1942. Situasjonen var desperat. To år senere ble han drept av tyskerne. Men før det hadde han bidratt til å berge over tusen menneskeliv.
På disse benkene, der det en gang lå et gartneri, vokser fortsatt håpet om at menneskene en gang skal lære. Parken heter «Dette er et fint sted». Den er til minne om Carl Fredriksens transport, krigens største redningsbragd i Norge, flyktningtransporten som reddet mer enn tusen mennesker, halvparten jøder, til Sverige vinteren 1942–43. På fintsted.no beskrives det slik: «Redningsaksjonen ble ledet av Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen, som også hadde mange hjelpere. Ved flyktningerutens begynnelse, Syversens Gartneri på Carl Berner i Oslo, er parken «Dette er et fint sted» bygget.»
(Teksten fortsetter under bildet).
Foto: Eirik Hoff Lysholm
Det er ikke veldig mange meter fra Carl Berners plass til denne lille oasen. En skulle ikke tro at et av Oslos mest trafikkerte og støyfulle kryss ligger rett nedenfor oss. I stedet rettes blikket mot byen og stjernene. På bakken er det også stjerner. På den ene siteres det fra Henrik Wergelands diktsamling «Jøden». Jeg tenker på et annet sitat fra den samme samlingen: «Herren teller ikke mer enn viljen».
Det er knapt til å leve med og forstå at folk blendet av hat tar fra unge mennesker retten til å leve. Hele nasjonen ble rammet da vi opplevde ondskapen mot våre ungdommer på Utøya og nå gjør det vondt for homofile over hele verden. Men når nettet igjen fylles opp av generalisering mot de muslimske ungdommene som har flyktet fra ondskap, drap og fattigdom i sine hjemland, blir jeg fylt av enda mer frykt. Det er vi som ikke hater, som må ha den sterkeste viljen. Vi må komme oss opp av nettets skyttergraver og feste blikket mot en rausere framtid, der vi ikke gir etter for hat og rasisme, og ei heller tyr til det selv. Er det ikke sånn at vi alle bare ønsker oss et litt finere sted?
