Mens spenningen øker i Sør-Kinahavet, retter stadig flere blikket mot Europa. Den faste voldgiftsdomstolen i Haag ventes om kort tid å avsi sin kjennelse i saken som Filippinene har reist mot Kina. Får Filippinene medhold, vil Kina lide et alvorlig prestisjenederlag og frontene i havområdet vil bli enda skarpere.
Ingenting har lekket ut fra domstolenes overlegninger, men framtredende havrettseksperter mener at Filippinene har en god sak. Kina gjør krav på rundt 80 prosent av Sør-Kinahavet, innbefattet Scarborough Shoal, en samling ubebodde klipper og rev utenfor kysten av Filippinene. Regjeringen i Manila mener at kineserne har tatt seg til rette og vil ha en avklaring på hvem som eier hva.
Striden ble for alvor et tema i 2012 etter at fartøyer fra begge land barket sammen ved revene. Kina har siden brukt sine militære muskler til å stenge filippinske fiskere ute fra området, som ligger innenfor Filippinenes økonomiske sone på 200 nautiske mil. Etter flere forgjeves forsøk på å få Kina i tale vedtok den filippinske regjeringen å bringe saken inn for domstolen i Haag. «Kina oppfører seg som Nazi-Tyskland og sluker oss bit for bit,» buldret president Benigno Aquino i fjor. «Husk at Sudetland ble gitt til Tyskland i håp om å tilfredsstille Hitler og unngå en verdenskrig.»
De kinesiske lederne har for lengst kunngjort at de ikke godtar domstolens rett til å avsi en kjennelse. Beijing proklamerer høylytt at kinesisk territorium ikke er til salgs, og at Kina bygger sine krav på «ubestridelige historiske dokumenter», som århundregamle sjøkart. Noen av kartene har pussig nok dukket opp den siste tida.
De kinesiske lederne har aldri vært på valg. Derfor leter de hele tida etter saker som kan gi dem økt oppslutning. Striden om Sør-Kinahavet er den perfekte fanesak, for her er det lett å mane fram imperialistspøkelset representert ved USA–Filippinenes allierte. Kinas partistyrte presse har i det siste vært full av artikler om Vestens og Japans aggresjon mot landet på 1800- og 1900-tallet. «Imperialister lærer aldri og vender alltid tilbake,» heter det. USA beskyldes for å bruke havstriden til å isolere Kina og fremme sine egne «aggressive planer» i Asia.
Ved Maos død i 1976 var den kinesiske marinen nesten ubrukelig. De siste tiårene har regjeringen investert store summer i en flåtestyrke som snart vil omfatte to hangarskip. Styrkens viktigste oppgave er å forsvare de enorme havområdene som Kina gjør krav på. Som et ledd i den nasjonalistiske ståheien har regjeringen også mobilisert deler av sin sivile fiskerflåte. Et stort, men ukjent antall fartøyer er blitt utstyrt med lettere våpen, samtidig som fiskerne har fått militær opplæring. «Vi viker ikke en tomme,» uttalte en av dem forleden. «Jeg kan ikke tenke meg noe større enn å dø for våre øyer langt til havs.»
Bortsett fra Kina og Filippinene er det ingen som avventer dommen i Haag med større interesse enn USA. Amerikanerne har ingen territoriale krav i Sør-Kinahavet, men er opptatt av at Kina ikke handler ensidig og erobrer territorium som også andre land gjør krav på. For USA er det like viktig at revene ikke bygges ut til militære formål og at retten til fri skipsfart respekteres. Bilder og video som Pentagon har offentliggjort, viser at Kina har utviklet flere av revene til kunstige øyer, noen av dem med flyplasser og militære anlegg.
Filippinene og USA er bundet av en gjensidig forsvarspakt. Det betyr at et militært angrep på Filippinene skal utløse et amerikansk motsvar. Men er USA villig til det? Forsvarsminister Ashton Carter, som nå er på reise i Asia, uttalte før helgen at den 65 år gamle pakten er høyst levende og at Kina skal passe seg. I mars inngikk USA en avtale med Filippinene som å stasjonere personell på fem filippinske militære baser. Like etter holdt de to landene en felles militærøvelse utenfor Filippinene.
Rodrigo Duterte avløser Aquino som filippinsk president om tre uker. Den storkjeftede politikeren sier at han om nødvendig vil «stå på vannski» til Scarborough Shoal for å gjenerobre øygruppen. Men han har også signalisert vilje til å forhandle med Kina–hvis bare kineserne vil. Mye tyder på at han står overfor en uoverkommelig oppgave, og at Filippinenes forhold til Kina vil forbli giftig i lang tid framover.
Kinas standhaftighet vil også sette den neste amerikanske presidenten på prøve. Hillary Clinton, som ifølge meningsmålingene leder kappløpet om presidentvervet, har gang på gang kritisert Kinas atferd i Sør-Kinahavet og anklaget landet for «nykolonialisme». Ikke bare Filippinene, men også Vietnam, ser svært gjerne at hun rykker inn i Det hvite hus. Lederne i Hanoi husker med glede at hennes mann, president Bill Clinton, normaliserte forholdet til Vietnam i 1995. Landets territorialkonflikt med Kina er minst like bitter som Filippinenes.
De kinesiske ledernes største problem er at de altfor ofte inntar posisjoner som er urokkelige. Å forlate de samme posisjonene innebærer tap av ansikt. Dermed blir det lite rom for diplomati og forhandlinger. Med den myndige Xi Jinping ved roret har Kina gått enda mer i lås. Det lover ikke godt for fortsettelsen.