I månedsvis er vi blitt fortalt at det er avgjort at Hillary Clinton blir president. Vi kan bare anta at det ble bestemt den dagen hun ga seg i primærvalget mot Obama i 2008 – og fikk posisjonen som Obamas utenriksminister som springbrett. Til nå har Demokratene og mediene lagt alt til rette for hennes innsettelse. Det samme har mange av verdens mektigste interessegrupper. Da vår regjering donerte norske skattepenger til Clinton Foundation, er det noen som med hånden på hjertet kan si at de ikke tror det var for å knytte bånd til USAs neste president?
Men prosessen har ikke vært lett for Hillary. I veien står en av vår tids mest misbrukte begreper: demokrati. Clinton har et broket forhold til det amerikanske folk, og i entusiasme- og idévakuumet kom Bernie inn – som er så folkekjær at han gir Clinton kamp til døra til tross for at han begynte med en brøkdel av hennes kampanjemaskineri og kjendisstatus, og blir motarbeidet av både partieliten og medieimperier hele veien.
Broen til grasrota i partiet og fremtidens velgere er satt i fyr av Clintons og partistrukturens fremtreden i valget og den offentlige debatten. Slikt får politiske konsekvenser.
Og så er det loven, da.
Den ferske granskingen fra Generalinspektøren i det amerikanske utenriksdepartementet inneholder eksplosive konklusjoner om e-postsaken som Clinton er under etterforskning av FBI for. Den viser at hun har løyet til sine partifeller og media, og slår fast at hun brøt både lover og regler ved å opprette en usikret privat e-postserver i sitt eget hus til bruk som utenriksminister. Departementet ble aldri informert, og hadde aldri gitt tillatelse, slik hun har hevdet. Clinton har også påstått at hun har samarbeidet fullstendig med granskingene og overlevert alle relevante data. Fakta er at Clinton og hennes nærmeste ansatte unngikk å møte opp til intervju da de ble invitert. Dessuten mangler månedsvis av embetskommunikasjon etter at hun slettet 31.000 av totalt 61.000 e-poster før hun overrakte serveren til etterforskningen. Det er ulovlig å slette embetsdata, og det diskvalifiserer fra å holde en offentlig posisjon.
FBIs etterforskning har tatt lengre tid enn antatt. Mange av de slettede e-postene er funnet. En av Hillarys IT-eksperter er gitt immunitet – noe som tradisjonelt gis når tiltaler forberedes mot noen over dem i systemet. I strid med det Clinton har sagt, ble hun trolig hacket, så det er mulig at for eksempel kinesiske og russiske interesser vet mer om hva hun drev med som utenriksminister enn de som betalte hennes lønn. Spekulasjonene om hva e-postene inneholder har tiltatt etter at en av Clintons nærmeste allierte, Terry McAuliffe, etterforskes for korrupsjon.
Ikke engang Clinton er immun mot denne typen avsløringer. Mediebildet snur fort, velgerne vil før eller siden si sitt, og partitoppene vakler trolig mellom panikk og vantro.
Allerede før rapporten kom ut, lå Clinton likt med Trump i nasjonale spørreundersøkelser, og taper i essensielle vippestater. Det så ut til å bli tidenes mest negative og destruktive valgkamp – med lav valgdeltakelse. Ingen presidentkandidater i historien er så upopulære som Clinton og Trump; begge blir mislikt av ca. 60 % av befolkningen. Det sier mye at Clinton har like tall som Trump – eller dårligere – når det kommer til tillitsverdighet – og det var før rapporten.
Amerikanere flest er lei av økonomisk urettferdighet og å ikke ha politisk innflytelse. Clinton levendegjør sakene som har plaget de siste tiårene mest: den legaliserte korrupsjonen penger i politikken utgjør, og blodige konflikter i Midtøsten. Selv uten tiltale fra FBI er e-postskandalen politisk bagasje hun ikke tåler. Store spørsmål stilles ved hennes dømmekraft og tillitsverdighet. Og om hun klarer å fortsette valgkampen forsterker det bare bildet av henne som en representant for en forhatt, korrupt maktstruktur som beskytter sine egne og driver et rigget, urettferdig system.
Trumps styrker står perfekt til Clintons etter hvert åpenbare, fatale svakheter. Han er i sitt ess når han møter uautentiske politikere som tjener eliten, eksemplifisert av hvordan han knuste alle de andre kandidatene Republikanerne kastet mot ham.
Hvis ikke Clinton trekker sitt kandidatur før Demokratenes konvensjon, kan velgerne i siste runde av primærvalget gi Sanders moment og utligne mye av forspranget i valgdelegater som Clinton har. Deretter er det opp til superdelegatene – det ganske udemokratiske systemet Demokratene innførte på 80-tallet for å sikre at partiet velger en kandidat som kan vinne i det nasjonale valget. De eksisterer for å styre unna kandidater som kommer langt pga. støtte fra en liten, høylytt del av partiet, men som har stor risiko for å tape eller dra partiet ned med skandaler. Hillary Clinton har blitt nettopp en slik kandidat.
Det demokratiske partiet må nå unngå to kriser. Den ene oppstår hvis de legger sin skjebne i hendene på en tapende kandidat med eksplosiv bagasje. Den andre oppstår hvis energien som omgir Bernie – nærmest en hel generasjon av unge, engasjerte mennesker som søker forandring de kan tro på – kanaliseres inn i noe utenfor deres ellers krympende parti.
Bernie Sanders har en folkebevegelse bak seg som danker ut Trump sin, og han har knust Trump i nasjonale spørreundersøkelser siden høsten 2015 – dette fordi han i motsetning til Clinton har mer støtte enn Trump blant de 40 prosent av velgerne som er uavhengige.
Bernie er den eneste kandidaten som inspirerer det positive i mennesker. Det totalt motsatte av Trump, altså, som kun kan takles fra en posisjon med høyere moral og integritet.
Det er åpenbart at makta i Det demokratiske partiet frykter endring. Donorene frykter Bernies demokratiske vår. Fornuftige individer frykter Trump. Men endring er på vei, uansett om makta vil eller ikke. Hvilken form ønsker de den skal ta?