Stortingsmelding 19, «Barnehagemeldingen», foreslår å etablere en språknorm tilsvarende de ferdighetene barna trenger for å klare seg i skolen, det vil si når de er i fem–seksårsalderen. Det er en rekke problemer knyttet til et slikt forslag, og vi skal ta dem i tur og orden.
Hva er en språknorm? Det er en norm, en normal, for et gitt utviklingstrinn, for eksempel de skolestartende fem-seksåringene. Normen må bestemmes, og spørsmålet er hvilke barn som skal danne grunnlaget for bestemmelsen. Hvem er de, og hva kan de?
I regjeringens øyne er de garantert ikke Ali og Fatima, men en utgave av Per og Kari. I seg selv er dette problematisk, fordi en hel gruppe barn, de som vokser opp med flere språk, vil bli sammenliknet med enspråklige barns språkferdigheter. At de kan noe på flere språk enn norsk, blir irrelevant. Men problemet stopper ikke her, for Per og Karis språkferdigheter skal beskrives, eller slik stortingsmeldingen foreslår: operasjonaliseres i målformuleringer.
Språknormen som foreslås, skal omfatte språkets tre komponenter: form, innhold og bruk, altså at vi sier noe (innhold) på en bestemt måte (form og bruk). Når normen skal etableres, må vi ta stilling til en rekke spørsmål som angår språkets ulike sider, og vi kan vi starte med ordene: Hva er det normale ordforrådet for denne aldersgruppen, og skal det omfatte både det reseptive og det produktive ordforrådet, det vil si både det barnet kan forstå og det det aktivt kan si og bruke. Som kjent har vi større reseptivt enn produktivt ordforråd, og hvis barnet «bare» forstår ordet, skal dette gjelde? Eller skal vi begrense oss til det vi hører barnet si? Dette må bestemmes.
Videre, hvilke ord skal innlemmes i normen? Skal normen omfatte ordene for det som er i klasserommet – pult, tavle, kritt, svamp? Skal barnet kunne navn på klesplagg, kroppsdeler, matvarer, årstider og værtyper? Skal de kunne ord for følelser, og skal de kunne abstrakte ord som vennskap, kjærlighet, medbestemmelse, hemmelig og hensyn? Noen må bestemme dette, og trolig vil begrepet «hverdagslig» eller «dagligdags» ordforråd blir brukt i beskrivelsen av hvilke ord som skal falle innenfor normen. Men hverdagslig for hvem? Heller ikke Per og Kari har erfart de samme ordene og begrepene hjemme, selv om de tidlig er kjent med både «hest», «hytte» og «hushjelp».
Men en språknorm rommer mer enn bare ordene. Hvilke språkferdigheter skal innlemmes i normen? Fortelle, forklare, argumentere, be om noe, hilse, trøste, utforske, snakke om språk …? Kandidatene er mange, og det er ikke enkelt å lande på et sett som indikerer at barnet «kan klare seg i skolen». Dessuten kan hver språkhandling utføres på mange måter. Hvor skal grensen gå for når barnet kan fortelle noe og når det ikke kan fortelle noe?
En språknorm skal også innbefatte sider ved grammatikken, både uttale, bøyning og setningsproduksjon. Grammatikken i morsmålet er normalt inne ved skolestart, men for de flerspråklige barna er ikke morsmålet relevant i denne sammenheng, så hvilken norm skal gjelde for dem, underveis som de er inn det norske språket? Korrekt eller nesten korrekt grammatikk? I tillegg må bruken av språket tas med: Er «få sånn» mer innenfor normen enn «kan jeg være så snill å få mer lettmelk»?
Den foreslåtte normen er vanskelig å etablere, og de fagfolkene som får denne oppgaven, vil måtte ta en rekke vanskelige valg. De må etablere et ideal for en virkelighet som er langt mer kompleks enn den ideelle beskrivelsen. I realiteten vil svært mange barn befinne seg utenfor normen.
Normer i seg selv skaper ikke kvalitet. Det er sagt mange ganger før: Barnet blir ikke bedre ved å måles. Men regjeringen har nok tenkt at en standardisering av hva barnet skal kunne, skal være et kvalitativt mål for personalet. Men problemet er at personalet ikke kan trylle. Barn er ulike, de har ulike hjemmeerfaringer, de begynner i barnehagen på ulike tidspunkt, og de utvikler seg ulikt. Dette mangfoldet må pedagoger i barnehage og skole leve med og takle profesjonelt. Eller har regjeringen tenkt at de som ikke oppfyller normen skal forbli i barnehagen inntil de har nådd et skoleadekvat norsk? For normen skal vel brukes til noe?