Känn ingen sorg för mig Göteborg, synger Håkan Hellström vakkert om Sveriges nest største by. Jeg tror vi kan slå fast at mange vil føle stor sorg og savn hvis selveste Göteborgs-Posten, en avis på størrelse med det kombinerte opplaget til VG og Dagbladet, skulle forsvinne etter at lokalaviskjempen Stampen i praksis ble satt under administrasjon denne uka. Stampen gikk til rekonstruksjon, som det heter i Sverige, og har dermed tre måneder på seg til å unngå konkurs. Vi kjenner både begrepene og alvoret fra da Saab var i samme situasjon. Det gikk ikke bra.
Nå er det mediemangfoldet det handler om. Stampen var motsvaret til det norske Amedia, et lokalaviskonsern med store og små aviser og flere milliarder i omsetning. Problemet er at avisene ble kjøpt i en annen tid. Nå er de ikke like mye verdt, og bankene vil ha pengene sine. Mandag var det full stopp. Selskapet kan ikke håndtere sin rentebærende gjeld på 1,2 milliarder svenske kroner. Derfor gikk de rettens vei og ba om rekonstruksjon. I løpet av de tre neste månedene må kreditorene ettergi gjeld eller nye eiere finnes. Det er altså det siste halmstrået før konkurs. Det handler om 3.000 arbeidsplasser, men det står først og fremst om millioner av lesere og et mediemangfold som kan forvitre. Forhåpentlig vil mange aviser overleve eller gjenoppstå, selv om konsernet skulle forsvinne. Men frykten er at en avisgigant som Göteborgs-Posten faktisk kan forsvinne.
«Kämpa, Stampen!», sto det på lederplass i Expressen/GT her om dagen. Expressen/GT er det som tidligere het Göteborgs-Tidningen. Nå er det en utgave av den nasjonale avisen Expressen med rundt 15 journalister igjen i Göteborg. Modellen er lik den vi kjører mellom Dagsavisen og Rogalands Avis.
Det føles ikke særlig sannsynlig at jeg skulle skrevet en leder i Dagsavisen eller Rogalands Avis som advarer mot akutt fare for at Oslo eller Stavanger skulle miste våre store konkurrenter, Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Ikke det at jeg ikke hadde vært bekymret. Men det er jo våre små bedrifter som har kjempet for tilværelsen i konkurranse mot mektige konkurrenter. Få har sett for seg at vi en vakker dag kan stå uten Aftenposten eller Stavanger Aftenblads bidrag til mediemangfoldet. Nå kan det altså skje i Göteborg, og jeg forstår godt at den lille konkurrenten ber storebror om å kjempe. For det står om langt større verdier enn de rent økonomiske. Hele befolkningen vil kjenne på sorgen om det skulle gå galt.
«En avisdød er ikke som andre konkurser. Det er ikke bare jobber som forsvinner og publistisk historie som møter sin slutt. Det er en røst som tystner, en bredde i samtalen som smalner og demokratisk oksygen som strupes. Det er smertefullt, det gir langvarige skader på samfunnet og gjør at lokal identitet endres og i verste fall oppløses», skrev Expressen/GTs Csaba Perlenberg på lederplass. Han trakk paralleller til konkursen til Arbetet i Malmö for 16 år siden.
I Dagsavisen har vi brukt endeliktet til vår svenske søsteravis som motivasjon og inspirasjon for å unngå samme skjebne. En dag sto 67.000 abonnenter uten sin avis, arbeiderbevegelsens hovedorgan, Arbetet. 3.000 lesere møtte opp til gravøl, det ble bøker og dokumentarfilm. Men avisen kom ikke tilbake. En av grunnene til at det gikk galt, var trolig at organisasjonen ikke maktet å endre seg fort nok. Når vi i Dagsavisen har ønsket å lære god aviskultur, har vi faktisk besøkt Göteborgs-Posten og Stampen flere ganger. Avisene er knallgode, den digitale utviklingen spennende og kompetansen i europatoppen. Men gjelda var for stor.
Sammen med Arne Strand har jeg sittet i dype stoler i Göteborgs-Postens representasjonsleilighet og følt på historien den gang det fortsatt gikk bra i Stampen. Der inne hadde Folkpartiet tatt viktige avgjørelser og det var nok der Göteborgs-Postens eierfamilie bestemte seg for å lage et større aviskonsern. Centerntidningar ble kjøpt for et par milliarder kroner. Ideen var god. Prisen var høy, men ikke verre enn at det føltes verdt investeringen. Vi kunne formelig kjenne på sigar- og konjakk-lukt i veggene. Kanskje hadde sigarføringen blitt for høy der inne?
I alle fall kom krakket i mediebransjen. Og plutselig var det ikke like lett å argumentere for at trykkeriene og papiravisene var like mye verdt som tidligere. Noe av det første som ble solgt for å bedre likviditeten og egenkapitalen, var eiernes kunstsamling og den gamle, ærverdige representasjonsboligen. Hele boligmassen og GP-huset i Stampenkvartalet, derav konsernnavnet Stampen, måtte selges. Fortsatt er det penger å få for eiendom, men altså ikke lenger for gode, gamle aviser. Vi har sett det samme i Norge, der Amedia-konsernets verdi ved salget til Sparebankstiftelsen var redusert til rundt en tidel av det som var tilfellet for noen få år siden.
På mange måter kan Stampens kamp for tilværelsen sammenlignes med et boligkrakk. Hvis huset du kjøpte for fem millioner kroner plutselig bare er verdt 500.000 og du har et lån på fire millioner, har du trøbbel. Og når bankene ikke lenger mener at det aviskonsernet du kjøpte for noen milliarder er verdt mer enn det du har i lån på virksomhetene, ja, da kan det i ytterste konsekvens bli stor sorg i Göteborg. Inntil videre får vi trøste oss med at folk fortsatt pleier å ha tak over hodet etter et boligkrakk, og håpe det fortsatt finnes samfunnsnyttig journalistikk etter mediekrakket. Det blir spennende å se hvem som står opp for Stampen-avisene som blant annet er limet i flere av lokalsamfunnene mellom Svinesund og Göteborg. Konsekvensene kan komme sigende. Ennå er det ikke demokratisk underskudd.
