Folkeavstemningene mandag bekrefter at det blåser en nei-vind over landet. Hvis vinden ikke bråsnur, kan vi slå fast at prestisjeprosjektet til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) har havarert.
En meningsmåling i Klassekampen viser at flertallet som vil beholde kommunen som den er, har økt siden desember i fjor. 53,5 prosent sier nei til sammenslutning. 40,7 prosent sier ja.
Kommunereformens ambisiøse mål var å kutte antallet kommuner betydelig fra dagens 428 kommuner. I regjeringskretser drømte man om å kutte ned til 100 kommuner. Sanner bør være glad hvis han får antallet under 400.
Veien videre er brolagt med problemer for prosjektet. Neste vår skal Sanner legge fram forslaget til et nytt kart over Kommune-Norge. Da er det valgår. Det nye kartet må ha solid støtte blant landets kommunepolitikere for å overleve behandlingen i Stortinget. Blir det nei-flertall i Kommune-Norge, blir det også nei-flertall i Stortinget. Det er brennsikkert.
Folkeavstemningene er riktig nok bare rådgivende. Men bordet fanger. Har man først spurt befolkningen om et råd, er man forpliktet til å følge rådet. Stortinget kan slå kommunene sammen med tvang, men partiene vet at det vil være politisk selvmord å se bort fra folkeviljen i et valgår.
Så langt har det bare vært KrF og Venstre som har støttet regjeringens kommunereform fullt og helt. De to nei-partiene fra folkeavstemningen om EU vil neppe nøle med å skifte mening hvis det blir et overbevisende nei-flertall i de lokale folkeavstemningene. Hittil har Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum fått seile høyt på sin beinharde motstand. Han vil neppe få seile videre alene hvis nei-vinden holder seg. Folk fra Venstre og KrF vil henge seg på.
Ap har vært lunkne hele veien. Partiet har opphøyd frivillighet til et prinsipp. Det er en form for takk for sist. Da Aps kommunalminister Gunnar Berge i 1995 foreslo kommunesamenslåinger for Stortinget, hoppet Høyre – av alle – på et Sp-forslag om at det må skje på bakgrunn av frivillighet. Vedtaket er aldri blitt opphevet. Det står derfor ved lag.
Under kommunevalgkampen i fjor forsøkte Høyre å slå politisk mynt på sin påstand om at Jonas Gahr Støre og Ap vingler i synet på kommunesammenslåinger. Velgerne bet ikke på den. Jeg tror Ap vant på å innta en smidigere holdning til sammenslåinger enn det Høyre står for.
Verken Støre eller hans forgjenger Jens Stoltenberg har ivret for å rasere antallet kommuner her i landet. Jens Stoltenbergs begeistring sloknet da han ikke fant mange gode økonomiske argumenter for å slå kommuner sammen. Støre ser ikke det politiske poenget med å rive i stykker et kommunekart som tross alt har fungert rimelig godt i 50 år. Kommuner som vil slå seg sammen, må få lov til det. De som ikke vil det, må få være i fred.
Ap har ikke alltid ment dette. Men det er lenge siden partiet ville bruke tvang for å slå kommuner sammen. Vi må tilbake til tida da Einar Gerhardsen var statsminister. I 1945 var det 744 kommuner i Norge. Så mange kommuner hadde ikke Etterkrigs-Norge økonomi til å bære. Regjeringen Gerhardsen drev på 1950- og 1960-tallet gjennom flere sammenslåinger. Etter 20 år var antallet redusert til 454. Så lang tid tok det å få en omfattende kommunesammenslåing på plass. Nå skal noe lignende skje på to år. Det kan ikke gå bra.
Hovedårsaken til at Sanners store prosjekt trolig ender i vasken, er at han og Høyre har undervurdert folks holdning til sitt nærmiljø. Når så mange her i landet fortsatt blir boende i Utkant-Norge, er det fordi de trives med å bo på landet, som vi sier i byen. Folk lever godt i mindre kommuner. Det er barnehageplass, skolene er gode og helsevesenet fungerer. Trafikk og biler har ikke fått ødelegge miljøet. Bolig kan skaffes til en overkommelig pris. Det er kort vei til Rådhuset. Alle kjenner ordføreren. Innbyggerne biter derfor ikke på påstanden om at stort er best.
Sanner har forsøkt seg med pisk og bit av en gulrot for å få kommunepolitikerne på plass. Hans forslag til inntektssystem for kommunene bygger på det omvendte Robin Hood-prinsippet. De store skal få mer og de mindre skal miste det de har hvis de ikke gjør som Sanner sier. Opplegget har slått tilbake som en bumerang.
Hvor lite Høyres toppfolk egentlig forstår av det som foregår, fikk vi et eksempel på i går da leder for Oslo Høyre, stortingsrepresentant Nikolai Astrup, foreslo å slå sammen Oslo og Bærum. Forslaget er et utslag av politisk stormannsgalskap. Den eneste grunnen til å slå Oslo sammen med Bærum, er å sikre Høyre det politiske flertallet i gigantkommunen. Og det er ingen god grunn. For å si det slik.
