For nøyaktig en uke siden feiret vi en tradisjonell, flott nasjonaldag med barnetog og is og brus og tivoli. Ja, vi elsker dette landet. Så hva vet vi egentlig om forrige ukes busdagsbarn?
La oss begynne med et lite tilbakeblikk: De første menneskene kom til Norge ca. 10.000 år f. Kr. Historiebøkene forteller oss at Norge ble samlet til ett rike rundt år 1000 e. Kr., men kongsemner og høvdinger førte mange kamper seg imellom.
I 1536 ble dagens bursdagsbarn, Norge, et lydrike under Danmark. Tiden fra slutten av 1300-tallet til 1814 blir ofte kalt «Dansketiden» eller «firehundreårsnatten». Men så kom 17. mai 1814. Norge fikk sin egen grunnlov der det heter: «Kongeriket Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike.» Vi nordmenn hadde imidlertid et aldri så lite problem: Den 14. januar samme år, altså i 1814, hadde nemlig Danmark gitt oss bort til Sverige. Vi fikk beholde grunnloven vår, sa Sverige, men den 4. november 1814 ble den svenske kongen Carl konge også i Norge.
Helt fram til 1905 var vi i union med Sverige. Da ble det slutt – nok er nok! Vi fikk endelig vår egen konge, rett nok en innvandrer fra Danmark, og ble et eget land. Det er friheten vi hyller hver 17. mai. På denne dagen, i 1940, da tyskerne hadde tatt landet vårt, skrev vår store dikter Nordahl Grieg som følger:
«Langsomt ble landet vårt eget med grøde fra hav og jord,
og slitet skapte en ømhet og svakhet for liv som gror.»
Respekt for liv, respekt for svakhet, er menneskenes adelsmerke. Men så vanskelig å se i en verden korrumpert av makt og maktmisbruk. Vi lever i en vanskelig og sårbar tid. Konflikter må løses gjennom ord.
Mange modige menn og kvinner lar sin røst høres i samfunnsdebatter. Og noen av dem, ikke minst kvinner med minoritetsbakgrunn, får sitt pass påskrevet. Kvinner som ikke bare stanger hodet i et glasstak, men også i alle glassveggene rundt, slik Hadia Tajik har beskrevet i en kronikk. De river og sliter i historiens rustne lenker og kjemper med dødsforakt for retten til selvbestemt liv.
Selv har nevnte dame opplevd hets av groveste sort. Da hun var en av flere i Stortinget som tonet et republikansk ståsted, var nettrollene så mange og så stygge at VG stengte kommentarfeltet for flere enn de noen gang tidligere har gjort. Hun ble utsatt for grove hatytringer og bedt om å reise hjem. Hjem? Som kongen vår er hun født i Norge av innvandrerforeldre. Selv uttrykte hun det slik: «Jeg har aldri stilt spørsmål ved min tilhørighet. Men jeg, og mange med meg, må leve med at andre stiller disse spørsmålene. Mange ganger har jeg tenkt at det hatet en kvinne som meg utsettes for – det er rart at det kalles fremmedfiendlighet. Jeg er ikke fremmed. Jeg er født i Norge. Store deler av mitt voksne liv har handlet om stå til tjeneste – for Norge. Når jeg en gang dør, blir jeg gravlagt – i Norge. Det jeg utsettes for, er ikke fremmedfiendtlig. Det er bare fiendtlig.»
Noen bekymringer må tas på ramme alvor. Andre kan kanskje heller betegnes som pussige. En stortingspolitiker fra Frp, Tor Andre Johnsen, har uttrykt bekymring for at skolebarn, og særlig dem med minoritetsbakgrunn, ikke lenger lærer våre gamle, gode sanger. Spesielt har han nevnt «Mellom bakkar og berg» som for øvrig heter «Nordmannen», skrevet av Ivar Aasen. Jeg antar at Johnsen er spesielt opptatt av et par av versene som mange ikke kan, vers med umiskjennelig sosialistisk verdisyn. Så bra at du vil ha dette inn i skolen, Johnsen. Grunnleggende lærdom for både minoritet og majoritet.
«Sud om havet han stundom laut skrida,
der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.
Lat no andre om storleiken kivast,
lat deim bragla med rikdom og høgd.
Millom kaksar eg litet kann trivast.
Millom jamningar helst er eg nøgd.»
Noe av det viktigste vi i skolen kan utvikle hos barn, er deres empatiske evne: Det å ta på seg den annens sko, å tenke med den annens hode, å føle med den annens hjerte. Martin Niemüller, tysk antinazist og prest som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland fra 1937 til 1945, skrev følgende: «Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist. Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke fagforeningsmedlem. Så kom de for å ta jødene og sigøynerne, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke jøde eller sigøyner. Så kom de for å ta de homofile, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke homofil. Da de kom for å ta meg, var det ingen igjen som kunne protestere.»
Nelson Mandela sa da han slapp ut av 27 år i fangenskap, 18 av dem på Robben Island: «As I walked out the door towards the gate that would lead to freedom, I knew if I didn´t leave my bitterness and hatred behind, I´d still be a in prison.»
Daværende generalsekretær i FN, Koffi Annan, sa i sin Nobeltale i 2001: «I dag går de egentlige grenser ikke mellom nasjoner, men mellom de mektige og de maktesløse, de frie og de trellbundne, de priviligerte og de underdanige. Et folkemord starter med at man tar livet av ett menneske – ikke for hva han eller hun har gjort, men for hva han eller hun er.»
Det er faktisk ikke mennesker på flukt og deres annerledeshet som utgjør den største trusselen mot samfunnet vårt, det er den farlige flukten fra verdiene våre i møte med krigens ofre. Eller, som Per Fugelli har sagt: «Kom deg ut av speilbildet og inn i verdensbildet!»
I vår erkjennelse av hvor høyt vi elsker landet vårt må vi aldri glemme at demonstrasjon av overmakt skaper avmakt. Og dessuten: Øye for øye gjør blind!