Debatt

Ukraina ødelegges av korrupsjon

Ukraina er fanget i en ulykksalig sirkel: En krig som stadig blusser opp, økonomisk ustabilitet og tilbakegang, en enorm korrupsjon, og med et fåtall steinrike oligarker som grafser til seg det meste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ukraina er i en fortvilet situasjon, både økonomisk og politisk. Da landet valgte bort Russland, mistet Ukraina samtidig store deler av det viktige russiske eksportmarkedet. En meget stor del av ukrainsk eksport gikk nettopp til Russland, samtidig som landet sliter med å oppfylle kravene til kvalitet på det europeiske markedet. Det gjelder særlig for landbruksproduktene, men også for ukrainsk industri.

Et hovedproblem er likevel den enormt utbredte korrupsjonen. Det er sagt at korrupsjonen i Ukraina er så ille at selv en nigeriansk prins ville vært flau. For en ukrainer er det så godt som umulig å oppnå noe som helst i forhold til offentlige institusjoner uten å betale bestikkelser, enten det gjelder helsehjelp, barnehageplass eller adgang til å avlegge eksamen på universitetet.

Et lite antall oligarker har slått til seg en vesentlig del av landets verdier, og kontrollerer anslagsvis 70 prosent av landets økonomi. Blant de ti rikeste oligarkene er også landets president Petro Porosjenko.

Nødvendige reformer er det vanskelig å få gjennomført så lenge partiene, statlige institusjoner, det bysantinske byråkratiet, rettsvesenet og TV-stasjonene kontrolleres av disse oligarkene.

Et anti-korrupsjonsbyrå i Kiev har anslått at 12 milliarder dollar i fjor forsvant fra statsbudsjettet som følge av korrupsjon. Ukraina er helt avhengig av finansiell støtte fra IMF, det internasjonale pengefondet. Men nå har IMFs Christine Legarde truet med å stoppe et hjelpeprogram på 40 milliarder dollar fordi så mye av pengene forsvinner direkte som følge av den enorme korrupsjonen. Få utenlandske investorer tar sjansen på å gå inn i et land som er så korrupt. Økonomien falt sju prosent i 2014 og med hele tolv prosent i 2015.

Det vi ser, er at Washington, Paris og ikke minst Berlin er i ferd med å miste tålmodigheten. Tyskland har noe av en nøkkelrolle i forholdet mellom Ukraina og resten av Europa. Men nå har utenriksminister Frank Walter Steinmeier rykket ut med krav om at man i Kiev snarest må få på plass et system med nulltoleranse for korrupsjon. Det blir ikke lett å gjennomføre. For å få skikk på landets økonomi, forsto man i Kiev at utenlandsk hjelp var nødvendig. Litaueren Aivaras Abromavicius ble hyret inn som økonomiminister. Men viljen til nødvendige reformer viste seg likevel ikke å være til stede.

I februar kastet Abromavicius inn håndkleet: «Verken jeg eller mitt team har noe ønske om å dekke over åpen korrupsjon, eller å være en ren marionett for dem som ønsker å ta kontroll over statens penger», lød hans avskjedssalutt.

Det politiske systemet fungerer svært dårlig. Åpne nevekamper er forholdsvis vanlig i parlamentet. Nyvalg har liten utsikt til å bedre situasjonen fordi partiene til de grader er i lomma på oligarkene. Vi så det senest da parlamentet skulle behandle mistillitsforslaget mot daværende statsminister Arseni Jasenjuk i mars. Oligarkene likte ikke dette, og ønsket at Jasenjuk skulle fortsette. Dermed betalte de parlamentarikere for å holde seg borte, eller også stemme mot mistillitsforslaget som deres eget parti hadde framsatt. Forslaget falt. Men Jasenjuk var så politisk svekket at han likevel ble tvunget til å trekke seg. Han ble i april erstattet av Valodimir Hrjosman.

Hrjosman startet med å love at han skal bekjempe korrupsjon, ineffektivitet og populisme. Det lyder bra. Men politikere har lenge lovet det samme, uten at noe som helst har skjedd. Pessimistene påpeker at Hrjosman i hele sin karriere har vært en av president Petro Porosjenkos håndlangere.

Porosjenko har nå sittet i to år uten å ha vist det minste tegn til effektiv kamp mot korrupsjonen. Tvert om er han selv tungt involvert i avsløringene av Panama-papirene, med stråselskaper i skatteparadiser som Jomfruøyene og Kypros. Porosjenko har på ett år økt sin formue med 100 millioner dollar, ifølge businessmagasinet Forbes. Samtidig har den vanlige ukrainer fått sin realinntekt redusert med en fjerdedel. Da Porosjenko stilte til valg som president, lovet han å selge seg ut fra sine betydelige forretningsinteresser i godteribransjen og som eier av en TV-stasjon. Et løfte han aldri har holdt.

Porosjenko er den fødte opportunist. Han sørger alltid for å være på den siden hvor makten sitter. I Ukraina har makten stadig skiftet, til dels på dramatisk vis. Porosjenko ble valgt inn i parlamentet i 1998 som del av den daværende maktstrukturen. Men da orangerevolusjonen startet i 2004, skjønte han hva som ville skje, og gikk inn som en av revolusjonens støttespillere. Siden har makten skiftet fra Viktor Justsjenko til Julia Timosjenko til Viktor Janukovitsj. Men alltid med Porosjenko i innflytelsesrike posisjoner. Da Janukovitsj ble kastet ved kuppet i 2014, var det på ny tid for Porosjenko å forlate et synkende skip. For kort etter selv å komme ut på topp som landets nye president.

EU har fått kalde føtter. Nederlenderne stemte nylig nei til Ukrainas assosieringsavtale med EU. (Selv om en mer generell misnøye med EU her var mest utslagsgivende). Men EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker er klar på at noe snarlig EU-medlemskap overhodet ikke kommer på tale:

«Ukraina vil definitivt ikke være i stand til å bli medlem av EU de neste 20 årene, og ikke i NATO heller», sa Juncker i en tale i mars.

Mer fra: Debatt