Debatt

Skal Norge være kristent?

Siden 2012 har Grunnloven hatt en verdiparagraf.

KRISTNE VERDIER: Det avgjørende er ikke hva som står skrevet i en lov, men hvorvidt kristen tro og kristne verdier faktisk lever i folket, skriver Halvor Nordhaug og Henrik Syse.FOTO: MIMSY MØLLER
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Henrik Syse, filosof.

Allerede i § 2 heter det: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Noen vil hevde at denne verdiparagrafens omtale av «vår kristne og humanistiske arv» gjør Norge kristent på en slik måte at andre tros- og livssyn diskrimineres. Etter deres mening skal staten ikke favorisere eller gi preferanse for et bestemt livssyn, men stille alle på samme linje og behandle dem likt. Dette argumentet om likebehandling høres umiddelbart innlysende ut. Slik kunne man vinke farvel til alt som minner om tidligere tiders forskjellsbehandling, og det virker moderne og fremtidsrettet. Men slik er det nødvendigvis ikke.

Det er utvilsomt riktig at kristendommen gjennom § 2 er satt i en særstilling. Men er dette uten grunnlag i vår historie og kultur? Og betyr en slik særstilling at andre tros- og livssyn diskrimineres på en måte som kommer i konflikt med religionsfriheten? Svaret på begge disse spørsmålene er etter vårt syn nei. Det er legitimt at en grunnlov gir uttrykk for den tradisjonen som på særlig vis har formet et folk gjennom historien. Norge er da heller ikke det eneste vest-europeiske land med en slik markering i sitt grunnleggende lovverk. Alle fellesskap har behov for enhet og integrerende sammenheng, for felles identitet og forankring. Dette behøver ikke være særskilt nevnt i lov eller konstitusjon, men det kan være nevnt, slik det altså er i Grunnloven.

Samfunnet er der før oss, og det møter oss som et fellesskap formet av en historie som har nedfelt seg i et bestemt kultur- og tradisjonsmønster. Det enkle prinsippet om full likebehandling, forstått som et farvel til enhver preferanse for tradisjonell tro, kan fort være et uttrykk for en naiv optimisme der man tar de rådende fellesverdier som en selvsagt sak, helt upåvirket av hvilke trosmessige fortøyninger som måtte finnes i tradisjoner, institusjoner og lovverk. Åpenheten mot det nye er verdifull og umistelig, men den må balanseres med en ivaretakelse av det som har nedfelt seg gjennom historien. Behovet for å definere et lands arvegods er ikke uttrykk for reaksjonær nostalgi, men et fremtidsrettet prosjekt som ikke blir mindre viktig i et stadig mer pluralistisk, fragmentert og foranderlig samfunn.

Dersom Grunnloven hindrer noen i å praktisere egen tro, er dette i strid med religionsfriheten og dermed også menneskerettighetene. Men en slik begrensning av andre tros- og livssynssamfunn foreligger ikke i Norge i dag. Ut fra hensynet til religionsfriheten er det ikke nødvendig å ta «vår kristne og humanistiske arv» ut av Grunnloven.

Forholdet mellom de to setningene i Grunnlovens § 2 er interessant. Er det bare en tilfeldig sammenheng mellom «vår kristne og humanistiske arv» i første setning og «demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene» i den siste? Svaret er nei. Den historiske og saklige sammenhengen mellom de to setningene er åpenbar, og den tyske filosofen Jürgen Habermas beskriver den slik: «Den egalitære universalisme som har kommet ut av ideene om frihet og solidarisk samliv, videre ut av autonom livsførsel og emansipasjon, av den individuelle samvittighetsmoral, menneskerettigheter og demokrati – alt dette er en umiddelbar arv av jødiske rettferdighetsforestillinger og kristelig kjærlighetsetikk. I sin substans uforandret blir denne arven stadig kritisk debattert og på ny fortolket. Til dette finnes det i dag intet alternativ».

Men selv om denne sammenhengen mellom vår jødisk/kristne arv og menneskerettigheter/demokrati er historisk reell, slik Habermas sier, må den derfor også skrives inn i Grunnloven? Kunne ikke Grunnlovens verdiparagraf bare utformes som en bekjennelse til felles verdier som «demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene», uten at disse verdiene blir satt i sammenhengen med den kristne arven?

Mange går inn for en slik løsning, fordi den vil virke mer inkluderende overfor mennesker med annen tro. Det som da går tapt, er markeringen av kulturfellesskapet: den historiske prosessen som har formet Norge slik at nettopp menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten i dag fremstår som selvsagte størrelser for alle. Og hvis det er slik at fellesverdiene har vokst fram i et kristent jordsmonn, vil de ikke da også kunne svekkes, og kanskje også langsomt visne som avskårne blomster hvis denne forankringen i kristendommen forsvinner? Her er naturligvis det avgjørende ikke hva som står skrevet i en lov, men hvorvidt kristen tro og kristne verdier faktisk lever i folket. Men dette kan igjen påvirkes av hva som står i Grunnloven. Grunnloven kan eksempelvis anføres til støtte for slike omdiskuterte forhold som kirkens medvirkning ved viktige nasjonale anledninger og ordningen med skolegudstjenester. Vi mener slike ordninger bør videreføres med de alternativer, det mangfold og den frihet som loven garanterer.

Synet på menneskeverdet avhenger i prinsippet ikke av en gudstro. Historien viser at ateister kan være kompromissløse forkjempere for menneskets verd, mens troende og kirken kan være det motsatte. Likevel våger vi følgende påstand: Dersom menneskeverdet mister forankringen i noe større enn den til enhver tid rådende oppfatning blant folk flest, vil det stå svakere dersom det kommer under press. Dersom stadig færre tror at Gud har satt sitt usynlige stempel på hvert menneskes panne uavhengig av funksjonsevne og ressurser, vil ikke da menneskeverdet bli mer utsatt for endrede strømdrag i kulturen?

Menneskeverdet er faktisk en diskutabel størrelse. Noen ganger blir gudstroens betydning for etiske standpunkter tydeligere enn ellers. Dette ser vi særlig i spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt. Den neste diskusjonen om hva menneskeverdet skal bety i praktisk politikk kan handle om hvorvidt vi skal åpne for aktiv dødshjelp. I den samtalen kan det være av betydning å vise til at Grunnloven så tydelig peker på «vår kristne og humanistiske arv».