Norge sliter med integrering, kommunesammenslåinger, hatprat og søndagsåpent, men i skyggen av dette har en liten revolusjon allerede funnet sted.
Bibliotekloven ble revidert for få år siden og den innebærer at ethvert lokalbibliotek skal være en uredd debattarena, kort sagt et litteraturhus for ytringsfrihet og andre hvepsebolspørsmål. Vi har allerede sett protesttog utenfor Sølvberget i Stavanger og Deichmanske på Hammersborg som følge av modige bookinger til debatter, men stødige ledere har stått på sitt. Satt på spissen, er spørsmålet til landets fire hundre bibliotekledere slik: Hva gjør du når den lokale nazisten vil ha et debattmøte i biblioteket? Ytringsfrihet – eller en litt uerfaren rådmanns redde nei? Hvem bestemmer nå, i disse omskiftelige tider?
Samme uka som Kristi himmelfartsdag trådte han fram igjen. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre fikk kjøre sitt onemanshow mandag, uten motstand. Han la fram den nye modellen for hvordan vi skal få lånt e-bøker i et bibliotek som på e-feltet har gruset de kommersielle forlagene hva angår lesing. Uten et kommersielt marked blir det ikke laget e-bøker. Litteraturpolitikk er like komplisert som landbrukspolitikk, et virvar av virkemidler og hensyn, og det er stor balansekunst når den virker.
For låneren blir det slik: De to første årene blir det kø på e-bokversjonen av de mest populære bøkene. Slik er det også i dag. At det er kø på å låne en elektronisk fil, er en pedagogisk utfordring, men motstanderstemmene når ikke gjennom. Bibliotekene kjøper et visst antall eksemplarer, slik at forfatterne får betalt.
Etter disse to årene, blir e-boka fri. Det vil si at biblioteket skal honorere forfatter/forlag per utlån. Den såkalte klikkmodellen kan funke, selv om den i sin tid tømte enhver bibliotekkasse i Sverige for penger: Biografien om Zlatan ble så populær på e-bok at den drev svenske biblioteker mot stupet.
Modellen skal også ivareta det forfeilede norske e-boksalget. Til tross for at vi har blant verdens høyeste kjøpekraft, mest fritid, størst utbredelse av lesebrett og høyest boklesing generelt, er vi på jumboplass i Europa. I april var det femårsdag for fadesen det var å lansere Bokskya. Husker du? I stedet for ett klikk/en butikk, som Amazon/Kindle hadde, ble det sju-åtte forskjellige butikker og like mange forskjellige betalingsløsninger. Noe bedre er det blitt, men forlagene sliter med moms på e-bøker, altfor høy pris (opplevd verdi på en fil er ikke i nærheten av å være lik opplevd verdi på en papirbok). For mange nordmenn er e-bok = bibliotek. Dette har gjort det Aslak Sira Myhre sa mandag enda viktigere: «Forslaget til avtale må også sees i lys av at norske forfattere og forlag i en skjønn tostemthet får akutt angst av å tenke på at de kan havne der musikkbransjen havnet.» Enhver gitarist med royaltyutbetaling fra Spotify vil være enig. Særlig mye endring blir det ikke til slutt.
Forfattere og forleggere skal si sitt og bibliotekenes organisasjoner og irrganger skal undre seg på hva dette vil koste. Det kommer til å bli flere nødvendige gnisninger, men det er liten tvil om at det blir omtrent slik. Messias har talt. Aslak Sira Myhre fikk sin makt og fullmakt av Thorhild Widvey, og han har grepet den. Carpe papyrus. Han har hatt den krøllete troverdigheten som nasjonalbibliotekar superstar og har messet om nye tider og nye måter samtidig som man har hørt hammeren og sigden i kompet. Og han utfordrer bibliotekarene på de utallige konferansene og inspirasjonsdagene som finnes. Det trengs.
Hvor mange djerve og utadvendte bibliotekarer er det? Hvor mange vil heller danse på gulvet enn å stå stille i skranken? Trengs det en siling og kvotering for å få flere farger i vifta? En audition? Her har sektoren en betydelig moderniseringsjobb å gjøre internt.
Kommunesammenslåinger går sakte, men med dem kommer spørsmålet om hvor mange biblioteker en kommune trenger. Da kan og skal folk mobilisere og øke bevisstheten om lokalbiblioteket. Kanskje blir det like fint å snakke om midler til biblioteket som sykesenger?
Litteraturkritikerne har også meldt seg med spørsmålet: Hvorfor kasseres det så mange bøker? Skal ikke biblioteket ha boksamlinger lenger? Skal de bare bli møteplasser med fargeglade møbler?
Messias på Solli plass har ikke tenkt å stoppe å bruke utestemme i alle rom, men fosser fram så alle bransjer og yrker tilhørende vår felles informasjonsbank må passe på å henge med. Debatten om biblioteket er blitt nesten like interessant som det som skjer i biblioteket: Undring, forbauselse, utvikling og nye stemmer. For å si det med den svenske reporteren Gert Fylkings årvisse utrop når en for ham ukjent forfatter får nobelprisen: «Äntligen!»