Debatt

Regjeringens ankerbarn – hvor er de?

Barn på flukt trenger trygghet, trygghet og trygghet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Enslige barn på flukt har behov for tre ting når de kommer til oss: trygghet, trygghet og atter trygghet. Det er vi, som mottaksland, som skal påse at forholdene legges til rette for at de kan få oppleve det. Det gjør vi ved å respektere nasjonale og internasjonale lover, ved å gi dem et sted å bo og, bokstavelig talt, «ei hånd å holde i». Og aller viktigst: en visshet om at her kan de få bli.

Midlertidig oppholdstillatelse

Regjeringen, i sin iver etter å innføre Europas strengeste innvandringspolitikk, skyr ingen midler. Siden 2009 har midlertidig oppholdstillatelse blitt gitt til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som ikke anses å ha et beskyttelsesbehov, men som mangler omsorgspersoner på trygt og kjent sted i hjemlandet. Nå vil regjeringen utvide ordningen slik at midlertidig oppholdstillatelse kan gis til alle enslige mindreårige, uavhengig av alder og uavhengig av hvorvidt det foreligger et beskyttelsesbehov.

Det er det motsatte av trygghet. Det er det motsatte av integrering. Det er det motsatte av å vise nestekjærlighet.

En tilpasset dokumentasjon

Regjeringens argumentasjon bak forslaget om midlertidig oppholdstillatelse tar ikke utgangspunkt i den kunnskapen vi har, men i en konstruert og tilpasset dokumentasjon. Regjeringens forslag om midlertidighet skal virke skremmende, slik at «kyniske» foreldre ikke sender barna sine ut på en farefull ferd gjennom Europa. Tallene fra så vel UDI som UNHCR viser at en slik argumentasjon er uriktig. Barn sendes ikke som et anker. De flykter fra krig. De søker trygghet. Det finnes ikke grunnlag for å hevde at mange ønsker å bruke barna som «ankerbarn», slik innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har uttalt. Listhaug mener videre at regjeringen beskytter barn ved å stramme inn i Norge, slik at ikke disse «kyniske» foreldrene utsetter barna sine for fare.

Det finnes ankerbarn, det er korrekt. Men det er de færreste.

Er det disse unntakene som skal danne grunnlag for beslutninger, eller er det faktaene samfunnet har om denne svært sårbare gruppen? At UNHCR, Statistisk Sentralbyrå, UDI, eller en rekke andre høringsinstanser sier at «teorien om ankerbarn» ikke er riktig, biter ikke på landets innvandrings- og integreringsminister, som snarere svarer med en kronikk i Aftenposten om at dette er til barnas beste.

Fakta om mindreårige asylsøkere

I 2015 var det UDI sin vurdering at det i 1.022 av 1.114 realitetsbehandlete saker til enslige mindreårige forelå et beskyttelsesbehov. Det tilsvarer 92 prosent. De største grupper av enslige mindreårige kommer fra Afghanistan, Syria og Eritrea: land preget av krig, konflikt og en svært svekket menneskerettighetssituasjon. I 2015 utgjorde disse tre gruppene til sammen 88 prosent av enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge.

Også tallene på familiegjenforeninger er svært lave. Blant enslige mindreårige som ble bosatt i Norge i perioden 1996–2005 var det kun 4 prosent som i ettertid har fått foreldre til Norge.

Denne kunnskapen har departementet utelatt i sin utredning.

Alle barn trenger forutsigbarhet

Som mor, far, besteforelder, lærer, barnevernsarbeider: Alle som har med barn å gjøre vet at det barn trenger mest av alt er trygghet. Dette er menneskelig visdom, eller burde i hvert fall være det. Alle barn trenger forutsigbarhet, ikke minst gjelder det denne sårbare gruppen. Det foreligger overveldende dokumentasjon på at livet på vent hverken fremmer integrering eller god psykisk helse. Også denne kunnskapen har departementet utelatt i sin utredning.

Endringene i Utlendingsloven

Endringene i Utlendingsloven som er sendt ut på høring fra Justis- og beredskapsdepartementet, hvor midlertidig opphold for mindreårige er ett av forslagene, er blitt sterkt kritisert av en rekke høringsinstanser: departementets utredningsarbeid er preget av hastverk, misvisende fremstilling av Norges internasjonale forpliktelser, misvisende bruk av rapporter og udokumenterte påstander. Organisasjonen Redd Barna har også påpekt hvordan flere av forslagene svekker barns rettssikkerhet og at det gjennomgående er en mangelfull «barnets beste»-vurdering i lovforslagene.

Et sivilisert samfunn tar beslutninger på grunnlag av kunnskap

En viktig byggestein i å utvikle siviliserte og demokratiske samfunn er kunnskap. Departementets forslag bygger ikke på kunnskap, men på synsing og ideologi. Har ikke historien lært oss hva det kan føre til? Barnevernet har et stort ansvar for disse barna. Begrepet «et kunnskapsbasert barnevern» er statens klare krav til tjenesten: krav om at tilgjengelig kunnskap skal være grunnlag for beslutningene som fattes i forhold til barn og familiene deres. Gjelder ikke kravet om bruk av tilgjengelig kunnskap for departementet?

Den vestlige verden opplever den største flyktningstrømmen siden annen verdenskrig. Det er en krevende situasjon, men vi skal aldri glemme at denne situasjonen er aller mest krevende for dem det angår. Nå gjelder det, mer enn noensinne, å holde hjertet varmt og hodet kaldt. Vi må bygge beslutninger og veivalg på kunnskap, og vi må verne om menneskerettighetene vårt samfunn er tuftet på.

Regjeringens teori om ankerbarn er konstruert, for å underbygge en inhuman innvandringspolitikk. Ankerbarn representerer enkelttilfeller. De aller fleste barn som kommer til Norge flykter fra krig. De søker trygghet. Skal ikke vi, som et av verdens rikeste land, klare å gi dem det?

I anstendighetens navn – kan noen rope høyt i stortingssalen på vegne av disse barna? Hvor er opposisjonen?