Skisesongen er over. DNBs stramme logo har vært å se i panna på våre fremste og kjekkeste i spor og bakker nok en vinter. Banken har investert enorme beløp i merkevarebyggende TV-reklame. Smart, ungt og friskt. De sponser rock og pop, jazz og dans, festspill og kor. Store og små. Moderne og ansvarlig har de framstått. Men vipps, så virker alt det harde arbeidet for å skape en skinnende bankmerkevare bortkastet. Besudlet av gammel moro.
Halvannen uke har gått siden Aftenposten sprengte bomben om at DNB hadde tilrettelagt for at landets rike kunne plassere sparepengene i konstruerte postboksselskaper på Seychellene. Og dermed snyte fellesskapet. Det er mulig det er innenfor loven, men det er utenfor enhver fatteevne. For en bank eid av staten, en bank som gang på gang er blitt reddet av det samme fellesskapets skattepenger, er det utilgivelig. Derfor bygger skandalen på seg dag for dag.
Tirsdag forklarte Bjerke seg. Han visste ingenting, gjentok den pressede banksjefen. Ikke konsernledelsen heller. Det var lite han kunne ha gjort med en praksis han ikke kjente til, hevdet han. DNBs egen oppnøsting av saken endte hos Benny Bankboks, en ikke-identifisert, menig ansatt i Luxembourg, som sluttet i 2007. Mannen hadde en 15 prosent stilling som rådgiver i tillegg til 85 prosent revisor. Denne mannen skal ha hatt ansvaret for å sette opp den nye banktjenesten og etablere kontakten med advokatene i Mossack Fonseca i Panama. Han skal også hatt oppgaven med å revidere den samme praksisen. Å peke på han er som at treneren skylder på materialforvalteren da nedrykket er en realitet. Det er å skylde på vaskehjelpa, Bjerke. Men sjefens eget styre og styreleder Anne Carine Tanum mente hans forklaring var troverdig. Bjerke har tillit. Som styremedlem siden 1999 og DNB-styrets leder siden 2008, ville Tanum ha sparket krakken under seg selv hvis hun hadde sagt noe annet.
At Bjerke og Tanum farer med bortforklaringer kan det synes som om også næringsminister og storeier Mæland nå mener. Hun ba i går om flere svar på hvordan den uetiske praksisen i Luxembourg kunne etableres og drives uten at hverken styre eller konsernsjef Bjerke hadde den fjerneste idé. Nå vil hun vite hvordan styret har jobbet med samfunnsansvar og fulgt opp egne retningslinjer. Mæland er ikke fornøyd med styrets håndtering av saken, og om to uker er det generalforsamling og valg av nytt styre i DNB. Samme Mæland fikk i 2014 uriktig informasjon fra DNB da hun spurte om bankens postkasseselskaper....
Det er påfallende hvor mange av DNBs ledere i dag som har vært involvert i det Rune Bjerke i tall har beskrevet som en ubetydelig del av bankens overskudd og ansatte. I Bjerkes eget kollegium av konserntopper sitter i dag to med inngående kjennskap til banken der nede i det europeiske skatteparadiset. Konserndirektør i DNB Tom Rathkhe er styreleder for DNB Luxembourg, konserndirektør Terje Turnes satt i det samme styret fra 2005 til 2010. I tillegg har en litt laverehengende direktør, tidligere konstituert konsernsjef i DNB, Jarle Mortensen, vært styreleder i Luxembourg i 2009 og 2010. Leder for DNB Private Banking Håkon E. Hansen var leder for samme bank fra 2006 da praksisen begynte, og sto bak sparkingen av mannen som nå pekes på som ansvarlig av Bjerke. Først i mai 2014 opphørte bankens lyssky forretning. Da ville ikke Seychellene lenger være med og danse med verdens pengejuksere. Ingen av disse høye herrene trenger å være ansvarlige, men nå er ikke lenger spørsmålet hva slags ansvar de har, men hva de fortalte videre. Hva visste Bjerke, er det vi lurer på. Ingenting?
Dersom de har levd i et fullkomment isolat, er det kanskje mulig å tro på at bankens praksis aldri er diskutert blant disse herrene. For de skal ha vært rimelig tonedøve for ikke å ha fanget opp summinga og murringa rundt postboksselskaper og skattefusk. Debatten om skatteparadiser og tvilsom banketikk har vært høyt på dagsorden her hjemme. Finansminister Kristin Halvorsen sendte et blokkbokstav-tydelig signal i 2007 da banken markedsførte sin evne til å holde på en hemmelighet. Siden begynnelsen på 2000-tallet har OECD og G20-landene kjempet mot internasjonal skatteunndragelse, med et kraftfullt taktskifte i 2012. Gitt denne konteksten der banker med internasjonale ambisjoner og tjenester står i brennpunktet, står det ikke til troende at ingen i DNBs ledelse har kjent varmen nok til at de har undersøkt egen praksis. Har ingen stilt spørsmål?
Kan de ha gjort det uten å involvere egen toppsjef? For å beskytte seg selv eller egen leder? Mulig. I så fall har Rune Bjerke mislyktes i å bygge sunn, trygg lederkultur blant sine nærmeste. Det er i næringslivet som i trafikken: Selv om man ikke bryter reglene, kan man etter forholdene dømmes for uaktsomhet. Konsernsjefen skulle ha sjekket. Skulle ha visst.
Vaskehjelpa har alt fått sparken. Hvis bankskandalen ender i skuldertrekkekk, i at det hele var en glipp, hva er signalet? At en toppleder kan gjøre seg uangripelig ved å isolere seg, og holde blikket stivt vekk fra forretningens kjeller. Og si sorry.
