Først vil jeg benytte anledningen til gratulere Ingvild Endestad med vervet som ny leder i FRI. Jeg ser fram til fortsatt god dialog i tiden fremover.
Endestad skriver i Dagsavisen 4/4 at hun opplever min argumentasjon mot forslag om at barn skal kunne ha mer enn to juridiske foreldre som problematisk. Jeg skal være den første til å anerkjenne behovet for en god debatt om spørsmål om barns rettigheter, foreldreskap og ulike etiske sider ved dette, og jeg er enig med Endestad at det var synd at argumentasjonen om sektforeldreskap som fikk overskrift og mye oppmerksomhet i dette tilfellet.
Jeg ønsker å ta Arbeiderpartiets forslag på alvor, og slik jeg også sa til journalisten i Dagsavisen, har jeg stor forståelse for behovene til den skisserte familien. Jeg forstår godt at en løsning med tre juridiske foreldre kan virke som en god løsning, og jeg forstår at FRI argumenterer for den.
Jeg forstår at Endestad opplever sektbekymringen som en avsporing og jeg forstår at eksempelet med sektmedlemmer som ønsker felles foreldreskap kjennes fjernt fra virkeligheten og fra de familiene FRI ønsker å hjelpe. Men dette kan like fullt være en aktuell problemstilling.
Jeg synes det er veldig uheldig at Endestad skriver at jeg utgir meg for å jobbe mot et annet mål enn det jeg gjør. Det er synd at Endestad skriver at jeg mener «at våre barns familier er annenrangs, uavhengig av om det er en, to eller tre foreldre.»
Jeg synes ikke det er greit at Endestad skriver at KrF forsøker å stikke kjepper i hjula for folk og at KrF har en tendens til å fordekke sin motstand mot endring som noe annet. Jeg håper vi kan forsøke å føre en diskusjon med mindre fordommer og mistenkeliggjøring av andres motiver enn dette.
Som Endestad påpeker, har mange barn reelt sett flere enn to foreldre, og hun ønsker et lovverk som rommer disse barnas familier. Når jeg påpeker at det reiser mange etiske problemstillinger, er det nettopp fordi mange barn reelt sett har flere enn to foreldre, dersom en skal regne med både biologiske, juridiske og sosiale bånd. Og da lurer jeg på hva som er en legitim grense dersom en først skal åpne opp for flere enn to foreldre. Da er det ikke helt usannsynlig at det er flere enn tre som vil ønske foreldreskap. Er det vanskeligere om det blir fem enn fire eller tre, for eksempel?
Jeg mener også det er relevant å spørre hvem som skal ha lov til å bestemme hvem som kan være foreldre, og hvem sine ønsker som skal telle med i en slik vurdering. Jeg tror mange familier vil oppleve det som problematisk dersom en sæddonor får erklære sitt juridiske farskap, for eksempel.
Mitt poeng er at vi som politikere er nødt til å tenke gjennom hvilke konsekvenser et slikt forslag vil ha for barn og foreldre, og hva vi med en slik lovendring legger til rette for. Jeg mener også det er legitimt å påpeke at forslaget kan medvirke til mer surrogati, fordi det norske surrogatiforbudet delvis handler om eggdonasjon og delvis om overføring av foreldreskap.
KrF er og har vært opptatt av å sikre barns rettigheter uavhengig av de voksnes valg, derfor mente vi blant annet at det var viktig å åpne for stebarnsadopsjon. Jeg ser de gode i intensjonene i Aps og FRIs forslag, men som lovgivere mener jeg politikerne har ansvar for å se litt lenger.
Det er aldri lett å løfte de etiske utfordringene ved et forslag, vi vil gjerne bidra til at flest mulig får formalisert sine bånd dersom de ønsker det. Men jeg tror vi alle tjener på at vi kan diskutere også dette på en skikkelig måte. Jeg mener at ulike familier kan være like gode, familier er forskjellige, det er KrF de første til å peke på og legge til rette for, og jeg vil gjerne være med på en god diskusjon om hvordan vi skal legge til rette for et lovverk som rommer det faktiske mangfoldet av norske familier.