Fiskebestandene utenfor Norge er på kontinuerlig vandring mellom de åpne havområdene og den nære kysten. En større del av bestandene kunne nok ha blitt høstet når fisken ankommer Norge på egen kjøl (uten bruk av mineralolje). Men fordi også andre nasjoner er interessert i de ”norske” fiskebestandene, har Norge bygd opp en stor tråler- og snurpeflåte som kan ta opp konkurransen med utlendingene utenfor den norske økonomiske sonen.
Avstanden til og fra fiskefeltene, gjør det nødvendig å bruke mye drivstoff både i fisket og for å levere fangsten. Utslippet av CO2 pr. oppfisket kilo fisk fra trålerne er nærmere fire ganger utslippene fra kystflåten. Enda mer markert blir bruken av fossil energi når vi tar i betraktning at fangsten fra Røkkes frysetrålere ofte blir sendt til Kina og Vietnam for opptining, bearbeidelse og ny innfrysing (med fossil energi) før fisken eventuelt returneres til Europa (og USA).
Den norske fiskeflåten har siden begynnelsen av 90-tallet vært fritatt for drivstoffavgifter, for å unngå konkurranseulemper i forhold til fartøyer fra EU og Russland - som heller ikke er belastet med slike avgifter. Nå har blå-blå regjeringen i det siste innført svært lave, symbolske CO2-avgifter for fiske innenfor 200 mil. På sett og vis betyr dette en viss indirekte subsidiering av den norske trålerflåten i forhold til kystflåten. Men det skal bli mye verre: I NOU 2015: 15 (Rapport fra grønn skattekommisjon) blir det nå foreslått at de små CO2-avgiftene for fiskeflåten skal økes betydelig, men fortsatt bare for fiske ”i nære farvann”, dvs. i praksis bare for de båtene som slipper ut minst klimagasser. Trålerne fisker både i nære og fjerne farvann, noe som gjør det vanskelig å etablere hensiktsmessige kontrollordninger: Trålerne kan levere fangsten i land uten CO2-avgifter og bunkre i utlandet eller fra utenlanske tankfartøy.