Hun spør blant annet om det må nye politikere til for å «takle tidens krav», og viser til at politikere som er vant med retorikk om at noe skal «økes», «forsterkes» og «bevilges mer» vil gjøre seg irrelevante fordi denne typen politikkutøvelse i en situasjon med mindre penger til offentlig forvaltning blir umulig. Det er for meg åpenbart at vi fremover må ha politikere som har evne til å gjøre mer enn kun å love «påplussinger» på budsjettene. Fremtidens politikere må gå dypere inn i sine saksfelt og de må selv gjennom sitt embetsverk skaffe seg handlingsrom for sin politikk. Dette handlingsrommet har de frem til nå fått gjennom en jevn utgiftsvekst på statsbudsjettet. Kort sagt; vi må ha politikere som evner å lede embetsverket og prioritere klart og tydelig hva som er de viktigste valgene.
I dette bildet, hvor vi ser at «påplussingspolitikernes» tider etter alle solemerker nærmer seg slutten, er det leit å lese i Aftenposten 8. mars 2016 at dagens regjering anført av Frps Siv Jensen står for en eksplosiv økning i antall byråkrater i sentralforvaltningen. Frp har tidligere vært tydelige på at de ønsker å redusere antall byråkrater i regjeringskorridorene, de har sågar lovet en «krig mot byråkratiet», men ser nå ut til drive en overraskende ekspansiv byråkratiseringspolitikk med en særlig stor vekst i direktorater og departementer. Det ser ikke ut som verken Jensen eller noen av hennes andre kollegaer har gode svar på denne veksten. Det ene tiltaket Jensen har foreslått, men som hun til gjengjeld har foreslått to ganger, er statliggjøringen av skatteoppkreverne. Dette ville for Oslos del primært ha forårsaket en avvikling av et kompetent fagmiljø som bekjemper arbeidslivskriminalitet i hovedstaden. Når du først skal drive effektivisering, så er dette en underlig tilnærming i lys av dagens samfunnsutvikling og debatten som føres rundt hvordan globalisering utfordrer den norske tillittsmodellen.
Kanskje Jensen i stedet for å foreslå tiltak hun ikke evner å gjennomføre, bør erkjenne at all politikk ikke nødvendigvis krever nye hoder, men at man kanskje av og til også må prioritere ned noe for å kunne prioritere noe annet opp. Jeg er blant dem som nok har et mer positivt grunnsyn på embetsverket enn det Jensen og dagens regjering har, men jeg mener det er en politikers plikt å få mest mulig effekt ut av det embetsverk man er satt til å lede. Jeg mener derfor regjeringen også bør vurdere om den snart skal få til et nødvendig taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor. Moderniseringsminister Sanners flaggskip innen digitalisering ser ut til å være digital postkasse til alle innbyggerne. Dette er ikke særlig nyskapende og det er heller ikke et vesentlig bidrag til å digitalisere offentlig tjenesteproduksjon som i hovedsak foregår i kommunesektoren. Jeg mener det er på tide at regjeringen, og også resten av offentlig forvaltning, erkjenner at digitale tjenester er en integrert del av forvaltning og ikke noe man gjør i tillegg til drift. Kun gjennom en slik erkjennelse vil en virkelig reise mot digitalisering av offentlige tjenester kunne begynne.
I min familie sier vi at man ikke skal kaste Steen i glasshus. Som finansbyråd i Norges desidert største kommune og fylkeskommune sitter jeg kanskje i et glasshus. Jeg tillater med likevel å kaste en sten eller to, fordi jeg tror vi begynner å nærme oss en helt ny type politikk både nasjonalt og lokalt som vil kreve mer av våre politikere enn kun «påplussinger» i budsjettene. Den vil også kreve politikk som fører til reell endring i måten embetsverket arbeider på.