Kvinnedagen. Kan hende er det politisk ukorrekt å si høyt, men for meg vekker den mest assosiasjoner til sinte feminister i tog. Ikke fordi jeg ikke mener kamp mot undertrykkelse og forskjellsbehandling er viktig, kan hende er jeg bortskjemt og naiv også, men jeg mener at temaet er viktig uansett hvilket kjønn man tilfeldigvis er født med. Det er jo ikke sånn at de 364 dagene ellers i året er Mannedagene, eller?
Vi nordmenn er de mest likestilte og frie i hele verden. Klart er det saker som må kjempes for og mot, men i utgangspunktet har vi alle muligheter til å ta livet våre i den retningen vi måtte ønske. Man skal ikke langt tilbake før rollene var mer forutbestemt også her. Min farmor var en av de mange (for ikke å si: alle) kvinnene ved kjøkkenbenken. Hun hadde riktignok husmorskole, men utover det var skjebnen forseglet. Jeg husker hvordan hendene hennes var ru som sandpapir når hun strøk meg over kinnet. Et liv med arbeid siden hun var gammel nok til å få seg arbeid på klippfiskberga, hadde satt sitt preg. Hun hadde ansvaret for huset, fjøset og ungene – og ei gammel svigermor på loftet. Hadde min farmor et ledig øyeblikk, skurte hun tak og vegger med grønnsåpe og tørket støv av alle porselensfigurene på hyllene. Hun strikket mens hun så på TV og laget middag til en hel bataljon lenge etter at fiskearbeiderne hadde sluttet å ha kost og losji i huset. Hun var ei ekte husmor – og stolt av det. Ferie var for latsabber.
Jeg forsto meg ikke alltid på min farmor som aldri kunne sette seg ned, men jeg respekterte og var veldig glad i henne. Jeg så aldri på henne som en undertrykket kvinne og tør ikke tenke på hva hun ville sagt hvis jeg hadde ymtet frampå om det. Farmor dro sin del av lasset, akkurat som min farfar. Kan hende kom han hjem til ferdig middag og tok seg en lur på sofaen mens hun klirret i oppvaskkummen, men det var han som dro nordover i fiskebåtene og var borte i månedsvis for å forsørge familien. Han hadde ingen drøm om å bli fisker. Nei, hans skjebne som redersønn var også forseglet, og jeg vet at han lengtet etter familien når han var borte. Jeg husker hendene hans godt. De var så stive og tjukke etter å ha dratt garn i ishavet at han knapt kunne bøye dem. Når han av og til prøvde å spille orgel på sine gamle dager, traff han alltid to tangenter av gangen.
Kvinner har kjempet i historiens løp – og kjemper fremdeles. Det samme gjelder menn. Jeg heier ikke mest på mitt eget kjønn – det er undertrykkelse og forskjellsbehandling av mennesket vi må bruke sinnet mot. De som sparker nedover. Selvsagt skal kvinner ha lik lønn for likt arbeid – og menn like rettigheter som kvinner i for eksempel barnefordelingssaker. Det er ikke bedre eller verre at mannlige sykepleierstudenter får høre at de er dårligere omsorgspersoner fordi de er menn, enn at kvinner blir forbigått i lederstillinger fordi de er kvinner. Diskriminering er noe dritt – uansett.
Likestilling og likeverd er likevel to forskjellige ting. Min farmor og farfar hadde dyp respekt for hverandres innsats. Akkurat som når jeg nå vralter rundt med diger mage fordi vi venter et barn til, det er ikke noe mannen min og jeg kan dele likt på. Jeg skulle gjerne sett han med rier av og til, men det kommer ikke til å skje. Men han tar med seg de to andre ungene på skitur og river veggene i kjelleren uten meg – fordi jeg har blitt midlertidig invalid med bekkenløsning. Vi er et team. Så likeverdige vi klarer. At vi noen ganger ønsker hverandre dit pepper’n gror, har ingenting med kjønn å gjøre. Og det har ikke lukeparkering heller, bare så det er sagt.
Vi har en gutt og ei jente fra før. Hvordan blir det for dem til å bli mann og kvinne i dagens samfunn? Jeg ser med skrekk på ungjentene som ønsker seg penger til brystimplantasjoner, duck-face og fettsuging til konfirmasjonen. Selv ønsket jeg meg gettoblaster med radio, CD-spiller og kassettspiller i ett. Det var kanskje ikke den beste investeringen jeg har gjort i livet, men jeg fikk i det minste være i fred med min pubertale kropp og usikkerhet. Det var ingen blogg, Instagram eller facebookside hvor jeg skulle eksponere meg for antall likes. Min farmor og farmor fikk forresten gebiss til konfirmasjon. De var praktiske i sin tilnærming fra begynnelse til slutt.
Jeg er ikke mer bekymret for datteren min enn sønnen, selv om hun i en alder av seks år insisterer på å ha på seg bikinitopp i svømmehallen. Jeg banner inni meg, men veit hun vil oppleve overgrepet større om jeg tvinger henne til å gå uten. Kroppshysteriet har nådd guttene også. De spiser proteinpulver og broiler seg opp til å bli muskuløse og veltrente, og det er ikke begrenset til vår korte strandsesong. Det er press på alle kanter; ubestemmelige diagnoser på utbrenthet. Hvordan kan jeg bidra til å ruste dem i møtet med verden? De er frie mennesker, slipper å bli barnesoldater og tvangsgiftet, men er vi egentlig mer fri enn de var noen generasjoner tilbake?
Kampen for friheten, mot undertrykkelsen fortsetter. Mot fordommer også, tenker jeg idet jeg skal til å lukeparkere i Tollbugata. Luka er lita, faktisk så lita at to mannfolk stopper opp midt i samtalen og glaner nysgjerrig. Kvinne + stasjonsvogn + umulig lukeparkering = topp underholdning, tydeligvis. Det de ikke vet, er at jeg har verdens beste utdannelse i lukeparkering; livets harde skole i en liten landsby i Frankrike der litt kroppskontakt mellom bilene bare er en høflig gest. Med to skuelystne er ikke det noe alternativ, så jeg kjører litt fram, rygger sakte, vrenger inn med spiss vinkel og lirker etter alle kunstens regler. Oppdrag utført! Slukøret tusler de to gubbene videre før jeg rekker å komme meg ut av bilen. Men inni meg holder jeg V-tegnet oppe. De skal ikke komme her med fordommene sine. Og jeg skal få med meg kvinnesaksfilmen «Suffragette – kampen for frihet» på kino. Ikke fordi jeg identifiserer meg med sinte kvinner i tog. Men fordi jeg i det minste skylder dem å vite hvor vi kommer fra.