Debatt

Rand, egoisme og altruisme

Førsteamanuensis Einar Jahr tar i et innlegg 24/2 opp noen poenger fra min kronikk 9/2. Han sier bl.a. at Rand angriper «en nærmest karikert variant» av altruismen. Men å innvende at ingen praktiserer altruismen slik Jesus m.fl. anbefalte, er å slå inn en åpen dør.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Poenget er, som jeg også skrev i kronikken 9/2, at hvis man sier altruismen er et ideal, fremholder man et ideal som er umulig å følge. Man må derfor være umoralsk for å leve godt, og Rands poeng er at moral da blir uforenlig med et godt liv. Altruismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger. Dette er opplagt skadelig.

Man har selvsagt nytte av andre, og man forholder seg til dem ved å omgås dem på en fredelig og vennlig måte, ved å handle med dem, ved ikke å initiere tvang mot dem, og, i den grad man har noe å avse, å hjelpe de som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon. Det er få som ikke kan klare seg selv, og å gjøre disse til kjernepunktet i en etikk, er galt.

Jahr oversetter «laissez-faire-capitalism» med «tøylesløs kapitalisme». Kapitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten, og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer. «Tøylesløs» beskriver derimot godt den sosialdemokratiske statens vekst, en vekst som gjør at de produktive i stadig større grad må kjempe seg igjennom en mer og mer tettvokst jungel av nye avgifter, skjemaer, reguleringer, lover, mer og mer kompliserte skatteregler og tilskuddsordninger, mm. Blant de mange skadelige resultater av dette er redusert vekst, og at mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien. At penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet, noe som er følgen av statlige reguleringer. Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide.

Jahr nevner Aristoteles’ «gyldne middelvei», men det er feil å tro at dette betyr at man alltid skal velge det som ligger mellom to ekstremer. Aristoteles’ poeng er at man bør velge en gylden middelvei mellom to ytterpunkter kun dersom begge er gale: man skal ikke være ødsel og man skal ikke være gjerrig; her bør man velge en mellomting. Men det er ingen gylden middelvei mellom rett og galt, mellom godt og ondt. Initiering av tvang er et onde, så det er ingen gylden middelvei mellom tvang og frihet.

Mer fra: Debatt