Utenriksminister Børge Brende toer sine hender og sier at Norges NATO-medlemskap hindrer norsk støtte til et forbud mot atomvåpen. Det er feil. Han kan hvis han vil.
Brende har en snever oppfatning av hva slags handlingsrom de enkelte medlemslandene i NATO har. Det er grunn til å minne om at NATO ikke har atomvåpen; det er USA, Storbritannia og Frankrike som har atomvåpen. Atlanterhavspakten av 1949 nevner ikke atomvåpen med ett eneste ord.
NATOs strategiske konsept, som sist ble oppdatert i 2010, sier riktignok at NATO vil forbli en kjernefysisk allianse så lenge det finnes atomvåpen i verden. Det strategiske konseptet åpner imidlertid for vidt forskjellige tolkninger, nesten som en religiøs tekst. At det å gå inn for et forbud vil være å gå imot NATO, er atomvåpenstatenes tolkning. Norge kan og bør ha en annen tolkning.
Premisset om at NATO skal forbli en kjernefysisk allianse så lenge det finnes atomvåpen i verden betyr ikke at de enkelte medlemsland ikke har anledning til å stemme for FN-resolusjoner mot atomvåpen eller være med på å fremforhandle et forbud mot atomvåpen. Tvert imot. Det strategiske konseptet sier nemlig også at NATO skal skape betingelser for en verden uten atomvåpen.
Vi må heller ikke glemme at Ikkespredningsavtalen - som i motsetning til NATOs strategiske konsept faktisk er et juridisk bindende dokument – forplikter alle statsparter, inklusive Norge og alle atomvåpenstatene i NATO, til å forhandle i god tro om effektive tiltak for total kjernefysisk nedrustning.
For Norge og Brende er dette altså i realiteten kun et politisk valg. Hva skal vi legge mest vekt på? Skal atomvåpenstatene i NATO få styre våre handlinger? Eller skal vi jobbe for en atomvåpenfri verden, som er den ideen Obama fikk Nobels fredspris for?
Etter den kalde krigens slutt ble det ikke utarbeidet realistiske alternativer til kjernefysisk avskrekking, og nedrustningsarbeidet stanset opp. Dermed ble det liggende en «kjernefysisk tidsbombe» under forholdet mellom USA og Russland, som nå kommer til overflaten. Det kan få dramatiske konsekvenser. Den kalde krigens atomvåpenretorikk har dukket opp igjen, et nytt moderniseringskappløp er i gang, ikke-spredningsregimet kan stå for fall, og risikoen for bruk av atomvåpen er trolig større i dag enn under den kalde krigen. Men dette er ikke en ny kald krig. Det er en høyst uklar situasjon som involverer et stort antall stater, terrorister, cyber-krigføring og hybrid-krigføring. I denne situasjonen utgjør atomvåpen en enorm risiko, som vi ikke må innbille oss at vi kan kontrollere.
Norge må derfor arbeide målrettet for å øke forståelsen blant våre NATO-allierte for at atomvåpen ikke er et legitimt, effektivt eller ønskelig virkemiddel. Vi må være villige til å stå opp for at atomvåpen bør være ulovlige våpen for alle stater.
Brende sier at den nåværende sikkerhetspolitiske situasjonen ikke gir rom for å så tvil om Norges forhold til NATO. Lojalitet til NATO betyr imidlertid ikke at vi ikke kan ha våre egne verdier, eller at vi ikke kan gjøre våre egne vurderinger av hva slags våpen som bør tillates under folkeretten. Samhold i NATO står heller ikke i motstrid til det å utøve normativt lederskap og ta ansvar for å forme morgendagens NATO. Det er nettopp i vanskelige tider at slikt lederskap er viktig. Sammenlignet med andre allianser er NATOs styrke nettopp det at medlemstatene, innenfor visse rammer, kan forfølge sine egne verdier og interesser. Alliansens strategi og formål har også blitt omdefinert flere ganger, og Norge må ha fokus på hvordan vi vil at NATOs neste strategiske konsept skal se ut.
Stortingsflertallet mener at «Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot atomvåpen.» På FNs generalforsamling i fjor uttalte imidlertid den norske delegasjonen seg negativt om betydningen av et forbud og tegnet opp et skremmebilde om at en slik prosess vil «polarisere» det internasjonale samfunn. Mitt inntrykk er at Norges regjering nå bistår atomvåpenstatene i NATO med å bevare kjernefysisk avskrekking som et legitimt og effektivt virkemiddel. Det er ikke et valg som beskytter oss. En norsk sikkerhetspolitikk motivert av argumenter for å beholde atomvåpen er et anakronistisk, høyst risikabelt og til syvende og sist uansvarlig spill.
Atomvåpen har ingen militær nytteverdi. De nasjonale og globale sikkerhetsutfordringer vi står overfor kan ikke løses med disse våpnene; de forsterker dem bare. Avskrekkingseffekten som atomvåpen hevdes å ha, er også i beste fall svært tvilsom og uansett ekstremt risikofylt. Når atomvåpen er en del av bakteppet skaper det mistillit, mistanker og misforståelser som kan få fatale følger.
Et forbud mot atomvåpen er et nødvendig og effektivt skritt som vi må ta for å stigmatisere atomvåpen, redusere deres legitimitet og derigjennom hindre spredning og legge press på atomvåpenstatene til å gjennomføre gjensidige reduksjoner. Dette er det fullt mulig for NATO-landet Norge å mene. Med den nødvendige vilje samt gode evner til dialog kan en norsk utenriksminister skape aksept for en slik nasjonal politikk i NATO.
Vi må gjøre alt vi kan for å redusere den enorme risiko som atomvåpen utsetter oss for. Med dette for øye er det minste utenriksministeren kan gjøre å tåle ubehagelige diskusjoner i NATO.
