Enkeltvis er vi ikke fysisk i stand til å overleve i naturen. Det som har gjort oss til klodens herskere, er vår sosiale natur. De fleste etiske dilemmaer vi fra tid til annen kan komme i, befinner seg i dette skjæringspunktet: når er det etisk riktig av meg å tenke mest på meg selv, og når skal jeg sette egeninteressen til side av hensyn til andre?
En rettesnor for å kunne løse disse dilemmaene kan være å tenke dialektisk, slik blant andre Hegel har gjort gjennom «skjemaet» tese-antitese-syntese. Våre tanker og handlinger, og kanskje de fleste prosesser i naturen, utvikler seg slik gjennom motsetninger. Uten motsetninger, ingen utvikling.
Det motsetningsparet jeg vil ta for meg her, er altruisme-egoisme. Dette har vært en del diskutert i det siste, spesielt i forbindelse med Ayn Rands filosofi, av henne kalt «objektivisme», som er det kanskje viktigste ideologiske grunnlaget for Fremskrittspartiet. I Dagsavisen 9. februar 2016 går Vegard Martinsen langt i å forsvare denne filosofien. Han skriver: «Rand er den eneste som tar et oppgjør med altruismen. Hun forfekter rasjonell egoisme, som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt.» I sin bok «The Virtue of Selfishness» trekker Rand den politiske konsekvensen av objektivismen, nemlig «laissez-faire capitalism». På norsk kunne vi kalle det «tøylesløs kapitalisme». Det kan tenkes at Martinsen ikke vil trekke den samme konsekvensen, men det er Ayn Rand som ideologene i Frp viser til.
Det Ayn Rand går til angrep på, er ikke altruisme slik de fleste av oss har lært om, men en nærmest karikert variant. Det er et selvutslettende handlingsmønster, der ens egne behov settes fullstendig til side. Men et slikt handlingsmønster vil også feile i sitt forsett om å tjene et større fellesskap. Den hjelpearbeideren som drar til et sultrammet område og selv sulter i solidaritet med de rammede, vil ikke makte å yte mer hjelp enn disse kunne klare selv. Man må altså finne en balanse mellom hensynet til egne behov og hensynet til det samfunnet man skal arbeide i.
Den tøylesløse kapitalismen som Ayn Rand hyller, er basert på en egoisme som kopler individet helt fra samfunnet. Det «samfunnet» som hun beskriver i «Atlas Shrugged» («De som beveger verden»), som består av geniale ingeniører som ikke trenger arbeidere, er fullstendig utopisk. Systemet er prøvd i praksis, og vi ser resultatene av det i dag: penger og makt konsentreres på stadig færre hender, og denne prosessen akselererer gjennom økonomiske kriser. Til sjuende og sist vil også de søkkrike egoistene gå til grunne sammen med dette samfunnet.
Dette eksemplet illustrerer hva som skjer hvis vi rendyrker én side i et dialektisk motsetningspar: begge sider går tapt. (Jeg undertrykker nå en sterk trang til å gi en mengde eksempler.) Allerede Aristoteles viste dette i «Den nikomakiske etikk», der han lanserer prinsippet om den gylne middelvei. Ayn Rand ville nok ha misforstått dette i retning av en hyllest til det middelmådige, men det ville være langt fra Aristoteles’ filosofi.
For å oppsummere: hvis tesen er selvutslettende altruisme og antitesen er hensynsløs egoisme, så er syntesen et samfunn der hver enkelt styrker seg selv til å tjene det fellesskapet som vi alle er avhengige av.
