Er dobbeltkommunikasjon dobbelt så bra som ingen kommunikasjon? I matematikken ville en slik ligning stått til stryk, men i politikken gjelder andre regler. Det later i alle fall til at apparatet rundt regjeringspartiene Høyre og Frp mener det. Mens statsråder og andre blåblå politikere fortsetter å leve et dobbeltliv på et nivå som får SVs tur ut på plenen under Irak-krigen til å virke som et uskyldig barneselskap, skal Ap generelt og partileder Jonas Gahr Støre spesielt hylles inn i en sky av tett tåke, uforståelighet og ullen tale.
Forrige uke «avslørte» Aftenposten det som har vært en opplagt strategi i lang tid, og som flere andre aviser har pekt på siden landsmøtet våren 2015: Støres svake punkt er forbehold, nyanser og hans evige trang til brede kompromisser. Med det utgangspunktet er det en ganske grei jobb for regjeringens strateger å få ham til å framstå som tåkefyrste, uklar og vinglete. Et enkelt søk på arkivtjenesten Retriever, indikerer at Høyres spinndoktorer har lykkes. Søker man på Støre og disse tre søkeordene – altså «Jonas Gahr Støre» AND (tåkefyrste OR uklar OR utydelig OR vingle*) – vil man se en eksplosjon av ordkombinasjonen i løpet av fjoråret, nærmere bestemt rett etter Aps landsmøte. Fra 78 artikler i 2014 til 252 i løpet av 2015. Bare i løpet av dette årets første to og en halv måned, er Støre oppe i 90 treff. Fortsetter det i samme tempo, vil han kunne notere seg for 732 uklar, tåkefyrste, vingle eller utydelig ved utgangen av 2016. Det vil antakelig være ny, norsk rekord. Selv da Ap og SV kjørte sin mumlekampanje mot Erna Solberg i valgåret 2013, kom hun ikke opp i mer enn 275 treff på et tilsvarende søk.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Da PR-byrået geelmuyden.kiese kåret Jonas Gahr Støre til årets tåkeprater for 2015, trakk de fram denne uttalelsen, som var et svar på DNs spørsmål om hvorvidt Støre – i motsetning til den sittende regjeringen – ville ha møtt Dalai Lama i 2014: «Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei».
Det er kanskje ikke oppsiktsvekkende klar tale. Men det hadde vært rart om en politiker som aspirerer til å bli statsminister, ville svart for eksempel «Det er ikke noe å tenke nærmere over. Selvfølgelig ville jeg det» – eller eventuelt «Ikke faen». Spesielt rart ville det vært om en tidligere utenriksminister hadde sagt det.
Det som derimot er interessant med DNs spørsmål, Støres svar og den påfølgende tåkekåringen, er premisset for hele greia. Spørsmålet Støre svarte på, var dette: «Hvis du var statsminister, ville du tatt imot Dalai Lama»? Det er et spørsmål en Ap-leder må kunne svare på overfor en journalist, rett og slett fordi han kan bli statsminister. Det er likevel naturlig å svare ganske ullent på det. Mer overraskende er det at det ofte virker som om Støre stiller dette spørsmålet til seg selv – stilt overfor konkrete, politiske dilemmaer. I stedet for å dyrke opposisjonsrollen, synes han å velge en tilnærming som springer ut av at han har hatt en lignende runde på forhånd: «Hva ville jeg gjort her hvis jeg var statsminister?»
LES KOMMENTAR: Han kan bli farligere enn Sylvi Listhaug (Espen Løkeland-Stai)
Etter Ap-landsmøtet i fjor, da tåkefyrste-spinnet til Høyre begynte å få skikkelig fart, spesielt i Aftenposten som nå altså har avslørt det, har vi opplevd et godt eksempel på denne metoden. I utgangspunktet var det ganske pussig at all tåkebankingen traff så godt. Ap-landsmøtet var svært tydelig i en lang rekke saker, mer tydelig enn da partiet satt i regjering: Ja til 10.000 kvoteflyktninger, anerkjenn Palestina, ja til heroinassistert behandling, nei til ufrivillige kommunesammenslåinger og nei til søndagsåpne butikker – for å nevne noe. Regjeringspartiene og samarbeidspartiene KrF og Venstre kan ikke påstå at de er tydeligere enn Ap i noen av disse sakene. Tvert imot er det vel slik at svaret kan være ja og svaret kan være nei, litt avhengig av hvem man spør på borgerlig side.
Men i flere av disse sakene har Støre og resten av Ap-ledelsen søkt brede forlik i Stortinget i stedet for å dundre på med tydelig opposisjonspolitikk. Det mest kjente eksempelet er flyktningvedtaket, som ble prutet ned fra 10.000 på to år til 8.000 på tre år. Palestina-vedtaket ble aldri realisert av Aps stortingsgruppe da det kom til votering. Det lukter ganske friskt av en «hvis jeg var statsminister»-tankegang.
Jonas Gahr Støres form og foretrukne politiske arbeidsmetode gjør ham sårbar for tåkefyrste-spinnet. Akkurat som Erna Solbergs mange forbehold og vage antydninger gjorde henne til et lett offer for mumle-strategien. Spørsmålet blir om vi snart kommer ut av tåka og kan diskutere andre ting enn hvem som er mest utydelig? Vel, svaret kan være ja og svaret kan være nei.