Halve Norges befolkning diskuterer nå hva som er harry. Og mens noen føler seg uthengt, puster drammenserne lettet ut. Nå er det nemlig Halden som har tatt over rollen som rikshoggestabbe. Det er ikke vi som er harry lenger. Jippi!
Nå er det Halden som er det nye hølet! For den finskfødte spaltisten, Sanna Sarromaa, valgte å hakke på Halden, ikke Drammen, i sin VG-artikkel som har pådratt seg så mye vrede fra dansebandinteresserte.
Jeg er redd opphisselsen rundt harry-saken har med nordmenns fortrengning av klasseidentitet å gjøre. Vi lever nemlig i total fortrengning. Sanna Sarromaa, som er finsk, har tråkket i salaten, en salat som kalles norsk kultur og hovedsakelig består av én ingrediens: ømme tær.
Det som forkludrer bildet av klassesamfunnet i Norge, er at klassetilhørighet ikke nødvendigvis har med størrelsen på bankkontoen å gjøre. I alle andre land går klassegrensensene BÅDE ved inntektsnivået og kulturell status. Disse to størrelsene går med nødvendighet hånd i hånd. Norge er det eneste landet i verden der svært mange som tilhører den såkalte arbeiderklassen, kan ligge over individer fra overklassen økonomisk.
I England, klassebevissthetens hjemland, et det slik at alle du møter skanner deg etter tegn på klassetilhørighet. Det er det som definerer hva og hvem du er. Punktum. Som George Bernard Shaw sa: «Det er umulig for en engelskmann å åpne munnen sin uten å forårsake at en annen engelskmann hater ham eller forakter ham.» Din klassetilhørighet vil umiddelbart avsløres.
Er du på besøk hos engelskmenn og ønsker å finne ut hvilken sosial klasse de tilhører, kan du spørre hva de kaller et sittemøbel med plass til to eller flere personer, og hvilket rom møbelet befinner seg i. Kaller de sofaen sin for «settee» eller «couch» og den befinner seg i «the lounge» eller «living room», kan de ikke være høyere opp enn middle-middle class. Kaller de møbelet «sofa», og den er plassert i noe de kaller «sitting room» eller «drawing room», er familien øvre middelklasse eller over.
Er du på pub og treffer nye mennesker, kan du sette på klasseradaren ved å si noe så lavt at de ikke hører hva du sier. Reaksjonen avgjør sosial klasse. Sier de «pardon» er de lower middle eller middle-middle class. Er reaksjonen «sorry» er de upper middle, mens arbeiderklasse og overklasse begge utbryter «what» – overklassen med overtydelig ’t’, arbeiderklassen uten ’t’.
Måten man snakker på er også i Norge en indikator på sosial klasse, dog ikke like binært som i England. Sarromaa treffer innertier i sin analyse om hvordan man snakker om ferie. «Det er bare charter» sier noen. Det er bare mennesker som ønsker, bevisst eller ubevisst, å fremvise kulturell dannelse som taler slik. Harrybefolkningen ville aldri finne på å unnskylde seg for at man dra på charter til Kanariøyene – de ville bare gledet seg.
Vi nordmenn synes dette med klasse er ekkelt. Vi liker ikke å dømme andre på bakgrunn av sosial klasse, men vi gjør det selvsagt allikevel. Hver dag. Hele dagen. Akkurat som engelskmenn. Vi vil bare ikke innrømme det. Ikke engang for oss selv. For det ville ødelegge selvbildet vårt.
En av de ømme tærne Sarromaa pirker borti er temaet rundt Spania-nordmenns manglende integrering og deres overrepresentasjon i FrPs velgerskare. Tåa blir selvfølgelig litt ekstra øm når hun insinuerer at dette skyldes deres lave sosiale klasse.
Indignasjonen kommer ikke av at Sarromaa taler usant. Tvert imot – folk er krenket fordi hun snakker sant. Hun peker på en observerbar sosiologisk sannhet som er skjøvet godt under teppet, et teppe ingen må løfte på – for da brytes den sosiale harmonimodellen det norske samfunnet er bygget på.
Hvem er egentlig harry? Svar: De man tror er rett under seg selv i status, og som derfor er en slags trussel. For overklassen er den øvre middelklasses desperate forsøk på å bli ekte overklasse en klein forestilling – dermed er alt de gjør for å klatre harry.
For den nedre middelklassen er arbeiderklassen som er i ferd med å klatre opp i middelklassen dritharry – alt de eier er preget av dårlig smak. Formålet med harrymerking er å markere distanse fra de man ikke ønsker å bli forbundet med.
Jeg husker fra min egen ungdom – og jeg kommer fra et utrolig harry sted, Solbergelva – jeg trodde lenge det var det mest harry stedet i verden. Men det var før jeg var på fest på Tranby. Da innså jeg at Solbergelva bare var nest mest harry.
På Tranby drakk de nemlig hjemmebrenten rett fra kanna. Vi solbærælvinger drakk tross alt bare rett fra flaska. Flaske var relativt snobbete sammenlignet med kanne. Et hakk mer snobbete, ergo var de som var et hakk mindre snobbete harry.
Og nå har vi altså blitt hakket mer snobbete enn haldenserne. Hurra!
