Debatt

Når retorikken skaper politikken

Begrepet «politisk korrekt» er for lengst tømt for innhold, og må anses som dødt og begravet.

Sylvi Listhaug, uutgrunnelig smilende og klippefast,          beveger seg ikke en millimeter. Hun er nemlig bekymret for sine barn.FOTO: MIMSY MØLLER
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse tider må det likevel innrømmes: En dose politisk korrekthet hos noen hver ville gjort samfunnet en tanke bedre.

Det nye årets mest interessante debatt til nå har vært den mellom blant andre juristen Anine Kierulf og Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås, om den juridiske og idéhistoriske sammenheng (eller mangel på sådan) mellom ord og handling. Det er likevel en debatt om yttergrenser. Til daglig står de færreste av oss overfor problemstillinger der vi beveger oss på kanten av hva som er lovlig å si. Det folk i dag tar seg friheten til å ytre i offentlige og potensielt offentlige rom (som med ny teknologi er bortimot overalt), er imidlertid i ferd med å endres dramatisk til det verre. Ord er nemlig både makt og middel, også de lovlige, også de straffrie.

At flere hundretalls mennesker sender tekstmeldinger til Trine Skei Grande med grovt hetsende innhold på bakgrunn av en bagatell av en flyseteavgift, er faktisk ganske ugreit. Av avisomtalen å dømme dreide meldingene seg mer om Venstre-lederens kroppslige omfang enn om avgiftspolitikk, og føyer seg sånn sett stygt inn i en utvikling: Skolegården er ikke lenger et avgrenset område.

At politikere selv går over stag i sin ordbruk, er likevel langt verre. Da Ulf Leirstein, stortingsrepresentant for Frp, i flere Twittermeldinger valgte å håne samene på deres egen nasjonaldag, ble kanskje ikke særlig mange forbauset. Han ble dessuten satt på plass, grundigst av denne avis’ Irene Halvorsen i en kronikk denne uken. Den munnet ut i et spørsmål til Siv Jensen, og gikk ganske enkelt ut på om hun var enig med sin partifelle. Så vidt meg bekjent er svar ennå ikke kommet. Det kommer nok heller ikke, og Ulf Leirstein hører vi ganske sikkert mer til.

Aller verst er imidlertid ordbruken innenfor asylfeltet. Både Jonas Gahr Støre og Helga Pedersen har forsøkt å gjøre rede for hvordan de et stykke på vei er enige med Frp i politikk, men ikke i retorikk. Uten særlig hell, på kommentatorene å dømme. Det er underlig. De har nemlig betydelige poeng.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ord er vesentlige. De ordene vi bruker når vi tiltaler hverandre, omtaler andre eller snakker om oss selv, bærer med seg våre tanker, ideer og følelser. Om et ord kan være verdinøytralt i seg selv, henter det farge så snart det settes inn i en setning, en kontekst. Det er blant annet derfor vi lærer våre barn alminnelig høflighet. Ord er også makt. De kan brukes, og de kan misbrukes. Av og til strekker ikke ordene til, og nye skapes. Mange til glede. Andre som midler i en politisk kamp. Der er statsråd Sylvi Listhaug en sann mester.

Godhetstyranniet var nå én ting. Ordet har nå overtatt for «politisk korrekt», og det man i et anfall av forvirring trodde var en slip of the tongue som ville bli beklaget, er av konstruktøren Listhaug tvert imot gjentatt, forsvart og løftet inn i den norske ordboka med et smil. Så kom dette med gullstolen.

Asylsøkere på gullstol; for et bilde! Gullstolen er en måte å bære frem vinnere på, de seierssrike, de beste blant likemenn. Igjen blåste både kommentatorer og andre politikere seg opp i forferdelse, igjen satt Sylvi Listhaug like uutgrunnelig smilende og klippefast, uten å bevege seg en millimeter. Tvert imot, hun er nemlig «bekymret for sine barns fremtid».

For en politiker å signalisere redsel og bekymring er en alvorlig sak. I dét ligger en oppfordring til andre om å dele emosjonen. Så fremt den dreier seg om en fare som truer oss alle, da, hvilket Sylvi Listhaug ettertrykkelig understreker at den gjør. Så oppsiktsvekkende var dette at Aftenposten forleden forsøkte å sette henne til veggs om denne uttalelsen helt isolert. En integreringsminister som er bekymret på sine barns vegne over at hun kanskje ikke makter jobben sin, er definitivt verdt en ekstrarunde. Uten at det nyttet. Uten at statsråden beveget seg et hårstrå i retning av en aldri så liten korreksjon. En ørliten beklagelse, et skuldertrekk, «det var ikke helt slik ment». Ingenting kom.

Før Sylvi Listhaug byttet landbruk med asylanter, kunne man tro at Frps til tider stygge retorikk var et resultat av den politikken de sto for. De siste månedene gir oss grunn til å tro det motsatte: retorikken skaper politikken. Bare måneder etter at en aldri så liten bølge av sympati for druknende flyktninger så ut til å treffe oss og Frp var på defensiven, ser vi nå at politikken løper etter Sylvi Listhaugs retorikk. Oslo Frps allehånde vedtak sist helg fremstår som det foreløpig verste eksempelet. «Lukkede asylmottak» (fengsler). Ingen skal gis permanent opphold (livsvarig usikkerhet). Utmelding av Flyktningkonvensjonens tilleggsprotokoll fra 1967 (som effektivt stopper nær sagt alle aktuelle flyktninger fra å søke asyl).

I en tid der det offentlige rom utvider seg i nesten samme tempo som universet, og hver mann har sin megafon, alltid og overalt, smittes vi alle. Vi blir tøffere i trynet og veien mellom tanke og offentlighet blir stadig kortere. Sylvi Listhaug benytter enhver anledning til å påpeke hvor mange som personlig erklærer sin enighet med henne. Jeg tviler ikke et sekund. Med sin helt overlegne «kalle-en spade-for-en-spade»-retorikk og stadige tøying av grensene for anstendig ordbruk om andre mennesker, treffer Sylvi Listhaug langt bredere enn de lumre tastaturkamre. Hun spiller bevisst og profesjonelt på rene emosjoner og benytter åpenbart godt planlagte, sterkt ladede, av og til selvkonstruerte, begreper. Og har med det på rekordtid blitt Norges desidert dyktigste politiker. Sånn sett er hun et barn av sin digitale tidsalder. Hun vekselsvis takler, utnytter og speiler den emosjonelt inkontinente og stadig mer brutale ropertoffentlighet med urokkelig ro og presisjon. Sylvi Listhaug, fortsatt ung og dessuten kvinne, er blitt den perfekte frontsoldat for et parti som tross Siv Jensen har slitt med høy gubbefaktor siden det ble dannet.

Og det er bare halvannet år til neste valg.

Stakkars Jonas Gahr Støre.

Mer fra: Debatt