Parisavtalen er et vendepunkt for klimasamarbeidet i verden. Avtalen vil også få betydning for Norge. Det er bred enighet om at CO2-håndtering er ett av flere tiltak som trengs for å få ned verdens utslipp. Norge er allerede i gang med å kartlegge mulighetene for et fullskala CO2-håndteringsanlegg i Norge. Målet er å finne det beste prosjektet.
Regjeringens strategi for arbeidet med CO2-håndtering ble lagt fram høsten 2014. Ambisjonen er å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst og lagring innen 2020. I tillegg til å kartlegge mulige fullskala CO2-håndteringsprosjekt i Norge, tilbyr vi støtte til prosjekter i utlandet gjennom forskningsprogrammet Horisont 2020. Satsing på forskning og utvikling er også et sentralt element i strategien. Det er dagens forskning som legger grunnlaget for lavutslippssamfunnet. Teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad gir viktige bidrag til teknologiutviklingen.
Sammen med Olje- og energidepartementet gjennomfører de statlige selskapene Gassco og Gassnova mulighetsstudier av fullskala CO2-håndteringsprosjekter i Norge. Mulighetsstudiene er viktige steg for å realisere et fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst, -transport og -lagring i Norge.
En stor del av kraftproduksjonen i Norge er fornybar. Det er derfor få aktuelle landbaserte utslipp som egner seg for CO2-håndtering i Norge. Det er inngått avtaler med tre mulige aktører; Norcem i Brevik, Yara i Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune. Disse tre gjennomfører nå mulighetsstudier av CO2-fangst på sine anlegg. Gassco, som har ansvaret for transport av gass fra norsk sokkel, har lyst ut mulighetsstudier for CO2-transport. Kontraktene vil bli tildelt i løpet av kort tid. Nylig inngikk myndighetene en avtale med Statoil om studier av tre mulige lagringsplasser på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen har lagt opp til å bruke om lag 120 millioner kroner på disse studiene.
Industrien viser sterk motivasjon for å delta i et CO2-håndteringsprosjekt, men interessen videre vil blant annet avhenge av hvilke rammer staten legger for arbeidet. For regjeringen er det viktig at et anlegg bidrar til teknologiutvikling og reduserte kostnader. Samtidig er det viktig for oss at teknologien har et spredningspotensial slik at vi gjennom dette prosjektet deltar i den internasjonale dugnaden for å redusere klimagassutslippene.
Mulighetsstudiene skal være ferdige 1. juli 2016. Regjeringen legger opp til å ta en beslutning om rammer og vilkår for videre planlegging i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2017. Ut fra det vi vet i dag vil det være svært krevende å realisere fullskala demonstrasjon av CO2-håndtering i Norge innen 2020. Med framdriftsplan som skissert i Gassnovas idéstudie vil et grunnlag for investeringsbeslutning for et CO2-håndteringsprosjekt tidligst kunne bli lagt fram høsten 2018. Planen er lagt på usikkert grunnlag og forutsetter en gjennomføring uten lengre pauser.
Vi bygger nå stein på stein for å etablere et godt prosjekt som oppfyller målene i strategien på en god måte. For å få dette til må staten bidra. Det legges derfor til grunn at staten skal ta ansvar for organisering og finansiering av transport og lagring av CO2. Staten må også ta en helt vesentlig del av kostnadene, men vi legger samtidig til grunn at det må være en deling av kostnader og risiko. Ambisjonen er at vi til neste sommer har et godt grunnlag for å beslutte hvilke prosjektalternativer vi kan gå videre med.
Parisavtalen slår fast at klimautfordringen er global og krever globale løsninger. Lykkes vi med å etablere et fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst og -lagring kan det bidra til at teknologien blir spredt til andre deler av verden. Historien har lært oss at det ikke er enkelt. Lett vil det heller ikke bli i fortsettelsen, men vi har nå lagt et løp som gir oss gode muligheter til å nå målet.
