Asylpartnerne på Stortinget–Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet–viste en handlekraft og gjennomføringsevne helt utenom det vanlige da de hastebehandlet en massiv innstramming i fjor høst. Nå som politikken har tatt veien fra tørre papirer til virkeligheten ved grensa, og kalde planer settes ut i live i tretti minus, er det helt vanlige folk som viser handlekraft. Og sivilt mot. Torsdag forsøkte Merete Nordhus å redde en syrisk småbarnsfamilie ut av flyktningmottaket og inn i kirkeasyl. De sto i fare for å bli deportert til Russland. Nordhus klarte det nesten, men ble stanset av politiet og arrestert like før hun hadde fått familien i sikkerhet. Så ble hun kastet på glattcelle og strippet naken. En annen av hjelperne i Sør-Varanger, Eirik Nilsen, ble også arrestert og satt på glattcelle. «Dersom jeg skal straffes fordi jeg bryr meg om andre mennesker, så skal jeg ta den straffen med rak rygg», sier Nilsen til NRK. Det bør med andre ord ikke være spesielt vanskelig for juryen å finne fram til hvem som bør få Fritt Ord-prisen for 2016.
Familien på fem som Merete Nordhus forsøkte å få i sikkerhet, hadde kommet til Norge via Russland fordi foreldrene visste at barna deres risikerte å ende opp som Aylan dersom de flyktet over Middelhavet. Hvis noen fortsatt husker ham? Fireåringen som druknet i Middelhavet og ble funnet død, skylt i land på en søreuropeisk feriestrand. Paradokset er at om familien hadde valgt denne ruta–valgt å sette barnas liv på spill under flukten til Europa–ville de vært velkommen som asylsøkere i Norge, og høyst sannsynlig fått søknaden innvilget. Men fordi de valgte den trygge veien, skulle de kastes ut. I første omgang til Russland. I neste omgang fryktet de med rette å bli sendt videre tilbake til Syria. Nå får de saken sin behandlet på nytt. Kanskje får de bli likevel.
I realiteten spiller regjeringen og dens forlikspartnerne russisk rulett med skjebnen til hundrevis av mennesker som burde fått opphold i Norge. Av de litt over 5000 flyktningene som kom over Storskog, er over 1700 syrere. De skal ut, med hvite busser. Det skal nemlig sendes et signal.
For å kunne behandle mennesker på flukt slik, er det helt nødvendig å tegne et bilde av dem som for mange, som noe truende, som noe som kan komme til å ødelegge oss. Det finnes ingen mulighet til å sende små barn ut på en farlig reise i 30 minus uten først å ha bestemt seg for at dette barnet, eller denne familien, potensielt kan skade landet vårt hvis de får bli.
Innvandringsminister Sylvi Listhaug sier at en streng politikk er nødvendig fordi det er ventet én million flyktninger til Europa i år. Dette kalles av ulike politikere for en strøm eller en horde. Men en million mennesker er bare 0,15 prosent av Europas befolkning. Listhaug sier også at dersom det kommer for mange hit, vil det true hele den norske velferdsmodellen, og anslår at flere milliarder mennesker egentlig kunne tenke seg å bo i vårt land.
Det er med andre ord ikke bare i Finnmark at det er iskaldt. Politikerne som nå innfører en innvandringspolitikk som er så streng at den bare kan forsvares med usaklige overdrivelser, står i fare for å skape et debattklima og et syn på innvandrere–spesielt muslimske innvandrere–som bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss.
Denne uka fortalte Amal Aden følgende fra et skolebesøk: «Så sier en 16 år gammel gutt: «Jeg liker ikke flyktninger». Jeg prøver å diskutere med ham for å forstå årsaken. Så sier han: «fordi de er muslimer». Deretter sier han i et fullsatt auditorium at han heller så at de døde i Middelhavet enn at de kom til Norge».
I Danmark har Randers kommune vedtatt et påbud om at offentlige institusjoner må servere svinekjøtt. Tiltaket kommer som et ledd i en kulturkamp mot islam. Det er ikke lenge siden Danmark vedtok at politiet skulle kunne konfiskere eiendelene til flyktninger. I høst framsto debatten som absurd sett med norske øyne. Men nå er Ap-leder Jonas Gahr Støre i gang med å tenke høyt om hvor store verdier flyktningene skal ha.
Vi står midt i en historisk flyktningkrise. Vi kan stenge grensene, se en annen vei, avvise folk i nød og bli enige om at godhet er destruktivt. Men før vi kommer dit, er det verdt å tenke grundig over hva som egentlig er den største trusselen mot det moderne, norske velferdssamfunnet.